Planlegging

Men du må jo ha en PLAN!

Nei. Jeg har ikke det. Joda, jeg har ting jeg har lyst til å gjøre, ting jeg gjerne vil få med meg, men ingenting er risset inn i stein.
Jeg har jo reiseplanen, da, som forteller meg når det er lurt å møte opp på flyplassen for å få reise med det flyet til det stedet jeg har bestemt på forhånd. Men innholdet av flyturen, hva som vil møte oss på flyplasser, på bussen til og fra flyplassene (kanskje vi ikke engang kommer til å ta buss, hvem vet) hva som vil skje mens vi er der vi er, hvor vi skal sove mesteparten av tida, eller hva vi kommer til å oppleve- det står helt åpent! Det syns jeg er helt fantastisk.

Vi snakket om det her for litt siden, hvordan noen synes å fylle avtaleboka si med planer, hvordan man som venn blir satt på venteværelset, mens boka blir sjekket, bladd i frem og tilbake, og man blir (ufrivillig) oppdatert om avtalejunkiens gjøren og laden i ukene fremover. Man sitter der og hører etter og lurer på hvor man kan passe inn. Og om man egentlig er noe viktig. Kanskje den timen mellom korøvelse, frivillighetsarbeid, jobbsøknad, date og konsert om tre uker? Hva skal jeg da, tro? Jeg blir presset til å tenke meg om. Hvile middag?  Eh, kan vi ikke bare se hva som skjer da, foreslår ofte jeg. Ta det som det kommer? Vantro blikk.
Man vil jo også som god venn gjerne være grei og tilpasse seg det tettpakkede programmet (særlig fordi ens egen avtalebok er tom) og takker derfor velvillig  ja til (generøst) tildelt dato og klokkeslett.
Med en litt emmen smak over å måtte hoppe over middagshvilen, som jo er vel så viktig. Eller?

Vel,  jeg har nok vært skyldig i å opprette privat praksis i livet mitt jeg også til tider, hvor f.eks (særlig) mammas instendige oppfordringer om å tilbringe tid sammen har blitt satt på venteliste. Men det har vært mer av en motvilje til å forplikte meg, (fordi jeg av en eller annen grunn har skapt mange planer og forventninger som jeg syns jeg bør holde fast ved) enn at jeg egentlig har så veldig mye viktigere ting og foreta meg. Jeg er ikke jo særlig gøy å være sammen med hvis jeg er stressa. Jeg vil jo helst møte andre med en innstilling om at vårt møte er viktig og prioritert. Så da velger jeg heller å si nei, det passer ikke.
Noen liker å ha det sånn, full avtalebok og kontinuerlig modus operandi. Et ønske om å tilfredstille så mange som mulig. Være i stadig bevegelse fremover. Men det slår meg i de situasjonene; at det å hele tida leve forover går på bekostning av nå (når man faktisk snakker sammen og all tida blir brukt til å planlegge neste møte) som igjen går utover de minnene man skaper for seg selv og andre.


For min egen del legger jeg merke til at jeg i de periodene jeg generer "mye og gjøre", ikke blir særlig lykkelig av å stadig skulle etterkomme mine egne planer og forventninger. Tankene om: hvem gjør jeg dette egentlig for, kommer snikende- hvis det er for meg selv, hvorfor skal jeg være så stressa da? Hvis det er for å leve opp til andres forventninger uten at jeg føler at jeg kan slappe helt av, hva godt gjør det for alle?
Jeg begynner å få dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å leve opp til mine egne forventninger. Jeg begynner å prokrastinere. Får enda dårligere samvittighet fordi jeg utsetter, at jeg ikke tar hensyn nok til andres forventninger om å bli prioritert fordi jeg liksom skal være så busy, og jeg går og plager meg selv med tanker om at jeg ikke duger noe særlig i det hele tatt.


Jeg har tenkt litt rundt det om forventninger og planlegging. Hjernen vår må jo hele tida forholde seg til abstrakte tidsbegrep, fortid, fremtid og nåtid, som vi skifter i mellom uten å være særlig bevisst at det er vår egen livslinje vi kontemplerer. Vi tenker gjerne i en eneste stor smørje av alle tider.  I en og samme tankerekke kan jeg tenke på den fine turen jeg hadde for 4 år siden, mens jeg kjører bil og liksom passer på holde meg på veien til butikken, samtidig som jeg planlegger hva jeg skal ha til middag samme dag. Det skal bli pasta bolognese. At middagen blir svidd og smaker helt forjævlig, inngår ALDRI  i planene.
Jeg har tenkt over hvordan minnene jeg har, består av det jeg faktisk opplevde, og ikke hva jeg så for meg, forventa eller planla i forkant. De tankene jeg eventuelt hadde om hva jeg skulle, måtte eller burde, kan jeg ikke engang huske lenger.
Så jeg tror jeg heretter vil passe på å kjøre bil når jeg kjører bil, (jeg har jo tross alt kræsja 3 ganger i år allerede) lage middag når jeg lager middag, og kose meg med gamle minner når jeg ligger i senga og ikke skal noen andre steder enn til drømmeland.

Jeg tømmer avtaleboka helt ( jeg vil ikke engang ha en avtalebok) og bestemmer meg for å ta ting som det kommer. Det som skjer, skjer allikevel, uansett hva jeg måtte ønske, håpe eller mene om det. At jeg velger så innmari anser jeg som et produkt av min egen fantasi,  det blir allikevel aldri helt slik jeg hadde forestilt meg. Det eneste jeg velger er hva jeg skal tenke om det som skjer eller har skjedd. For min egen del gir det meg aller mest fred å tenke godt om det som skjer. Selv om det ikke er så lett alltid. Og så prøver jeg å tenke godt om at jeg ihvertfall prøver selv om det ikke er så lett.  Den innstillinga gjør underverker for meg. Hva syns du?

Hvis du vil er det bare og ringe. Eller komme på uanmeldt besøk. Da kan vi ta en kaffe og bare være her sammen. Nå. Eller kanskje jeg  ringer eller dukker opp på døra di? (Takk Lisa, Ellen, Julie, Karoline & Solbjørg for manglende avtalebøker)


Og hvis jeg absolutt skal ha en plan, har jeg bestemt meg for at det skal være denne:

Happy Guide Plan:

Our objective is simple: widespread magic.
Our motive is a little bit more complex: love (yes, it works)

Stage One

To begin our plan, we must first seduce the chosen ones. This will cause the world to sense a grave disturbance in the force, frightened by our arrival. Who are these Ripe Bastards? Where did they come from? And why do they look so damn good in their Supervillain Costumes with Gimmicks?

Stage Two

Next, we must destroy the self destructing need to please. This will all be done from a island of Mu, a mysterious place of unrivaled golden glory. Upon seeing this, the world will weep uncontrollably, as countless hordes of confused lovestruck ninjas hasten to do our every bidding.

Stage Three

Finally, we must reveal to the world, bringing about the great supernatural forces. Our name shall become synonymous with bewilderness, and no man will ever again dare interrupt our sentences. Everyone will bow before our Cunning Intelligence, and the world will have no choice but to fall madly in love with us!