Jeg sitter foran katedralen (den største kirken i Sør Amerika) i La Plata, byen som ble konstruert av den franske arkiteken Pedro Benoit, som tegnet en by bestående av diagonaler som springer ut fra kirken i en stjerneform. Gatene har kun nummer og starter på 10. Logikken av gatene er åpebar for dem som kommer som turist, og jeg lar meg begeistre av fraværet av gatenavn. Ingen koloniherre eller gammel president er tilstede i denne byen!
Jeg har blitt invitert til La Plata av Martin, og jeg blir minnet på min egen klokkertro på at man til enhver tid gjennom sitt eget livsløp, møter de menneskene man skal i livet (som man trenger eller skal lære noe av) i logisk rekkefølge. Ikke ulikt hvordan byen La Plata, med katedralen som sentrum, er organisert.
På lik linje er jeg en diagonal i andre menneskers liv, og jeg prøver å møte andre med den samme vissheten at jeg kan være like betydningsfull for noen som jeg oppfatter andre kan være for meg. Hovedavenuer, eller små kronglete bakgater, mørke smug eller luftige parker, alle utgjør et viktig element i den byen som er jeg.
Noenganger er det ikke så lett å se i situasjonen hvilken rolle mennesker har, andre ganger er det veldig tydelig. Det siste året har det vært 5 stykker som har utpekt seg til å være kjempeviktig i min egen byplannlegging. Kristin i økolandsbyen, (om å være raus) Morten på Eidsvoll (om skille mellom meg selv og andre), Eli som jeg spilte i ukulelebandet med (om å IGNORERE, smile og nikke), Svein som jeg var forsøksperson for i musikkterapiforskning (om at jeg er frisk og har alt som trengs) og Jor som jobbet i økolandsbyen et par måneder. (om mitt eget følelsesregister)
På hver sin måte har de bidratt til at byen min har fått enda flere gater jeg kan gå rundt i, at jeg har kunnet lære meg selv bedre og kjenne, og kjenne godt etter hva jeg består av. Og nå har hovedbyplanleggeren sendt meg Martin. Jeg skjønte det med engang.
Noen gater, som har blitt oppretta tidligere, trenger å pusses opp. Grunnen til at jeg i det hele tatt har reist hit til Argentina, er for en fasadopppussing av gata som heter Hernan, som til nå har ligget bråkete og forurensa, trafikkert med tung-transport og befolka av innpåslitne tiggere, en gate som som aldri har vært stille, og som har gnagd estetikeren i meg i mange år.
Særlig fordi den har forbindelse med en av mine vakreste hovedavenuer, den som er brolagt med ubetinga kjærlighet og består av tallevis av byginger med sterkt fundament. Avenuen heter Hyndla. Men krysset mellom de to veiene har vært stengt i mange år, og det har vært på tide å få nyasfaltert forbindelsen. For uansett forskjellig inntrykk, er de to gatene en forlengning av hverandre, og den ene gata kan forfalle uten hjelp fra den andre. Så det har vært på tide og sende inn MESTA.
Grunnen til at jeg kom til Buenos Aires var på grunn av datteren min, og ikke meg selv. Det må jeg minne meg kraftig på hver eneste dag. Jeg kommet hit, med et allerede fastlagt rammeverk, jeg har min egen historie, mine egne verdier, tanker og væremåte. Jeg kan meg selv til dels, og tror på at inntrykket jeg gir til andre er like forskjellig som de er forskjellige mennesker, samtidig vil kulturelle tankemønstre og væremåte farge hvordan vi oppfatter hverandre. Hva som legges vekt på og hva som ikke er så viktig endrer seg med landskode. Jeg må minne meg selv på utgangspunktet vi alle har, og også å ikke ta det så personlig hvis jeg møter noe som ikke faller helt i smak for meg.
Ja, ja, så blir det gjort sånn her, må jeg tenke, uten at det har noe med meg å gjøre- den hellige katedralen som utgjør hovedsentrum i byen min, den kan jeg selv velge og åpne dørene i. Enkelt sagt, men ikke så enkelt gjort, alltid.
Det kan synes noenganger at Argentina består av en hel kultur av svigermødre som har behov for definisjonsmakt. Den latinske oppførselen med å innvolvere seg på godt og vondt, er veldig tydelig og allestednærværende, hvordan de snakker til hverande, hvordan de
bryr seg om alt og alle, hvordan de oppfører seg i trafikken. Med mine blå øyne, kan den virke temmelig innvaderende og harsk, men også inkluderende og heftig, (man blir i det minste snakket om) selv om jeg har inntrykk av at det er den som roper høyest, som får mest lov til å definere hva som er sant eller ikke.
De to første ukene jeg var i Buenos Aires og bodde i samme hus som Hernan, fikk jeg høre at jeg var lat, for feit, at jeg sov for mye, at jeg ikke utforsket byen nok, at jeg gikk for lite, at jeg spiste for mye egg, at jeg kun levde på staten Norge, at jeg ikke produserte noe, at jeg ikke kunne nok, at jeg ikke hadde peiling, at jeg ikke tok godt nok vare på Hyndla osv.osv. (Alt iogforseg sant, men ikke så hyggelig å få påpekt)
Gata som jeg hadde holdt stengt i mange år, viste seg fra sin minst sjarmerende side, trafikken dundret forbi, liggende på hornet mens sirenene ulte, så det rystet langt inn i sakristiet.
Jeg begynte å tenke over hva som ble sagt, og irriterte meg etterhvert mest over at jeg i det hele tatt tok til motmæle, diskuterte kolesterolnivå, forklarte og pekte, motsa og diskuterte i en eneste lang forsvarstale. Jeg kjente at jeg istedet for å tenke på mine egne drømmer, prosjekter og gjøremål, tenkte over hvordan jeg kunne imøtekomme neste utfall, og lot meg henlede inn i Hernans verden av sterke meninger og livsanskuelse. Som vanlig når jeg møter den typen definisjonsiver hos noen, langer jeg ut på et korstog i relativismens ånd, og prosederer heftig om alles rett til å være forskjellige og ha frihet til å være som de er og at det ikke finnes kun en sannhet, men at de er like mange som vi er mennesker på jorda. Ironisk nok blir jo jeg like sta som motparten- og konflikten er et faktum.
Hernan eier et leilighetskomplaks han har arvet av faren sin, og der bor jeg i en liten leilighet med Hyndla. Vi begynte å krangle om flytting av møbler. Jeg kunne ikke ommøblere som jeg ville. Han ville at jeg skal sjekke med ham over alt jeg ville foreta meg i huset HANS. (Hernans utheving) Jeg fikk kun kopiere ett sett med nøkler, som alle andre som bodde der, og hvis jeg skulle få besøk, måtte jeg arrangere ut og inngang med en nøkkel. Jeg prøvde og sno meg unna, med tanke på hvis jeg skulle ha barnevakt, eller noen skulle komme på besøk, og kopierte to allikevel. Da fikk jeg en lang tale over hvor udugelig og frekk jeg var. Da internettet forsvant, banket jeg på hos naboene for å få passordet, det kunne jeg ikke gjøre, det var innvaderende å banke på hos naboen, mente Hernan. Jeg kunne heller ikke være ute i gangen ( jeg måtte slå av alle lysene for at Hyndla skulle få sove, og satte meg ut i gangen for å lese) det er ikke fellesområder for å oppholde seg i, fikk jeg fortalt. Jeg kunne ikke røyke ute (selv om alle andre gjør det) og måtte passe på være stille. Sammen med de ikke så positive daglige karakteristikkene over et par uker, smalt det tilslutt i sikringene i katedralen Christensen.
Jeg tenkte nok det kunne komme til og skje, men istedetfor å pakke sammen og dra, bestemte jeg meg for at dette skulle jeg prøve og løse. DEN ENESTE SOM KAN FÅ DEG TIL Å FØLE DEG LITEN ER DEG SELV! Eleanor Roosevelts kloke ord ljomet som et massivt katolsk guttekor gjennom kirkevelvet. Jeg gikk ut i parken, og i neste scene, møtte jeg en psykolog som satte seg ned på benken ved siden av meg og spurte om hvorfor jeg var så trist.
En gudesendt statist, som jeg på stortrende spansk (språkutfordringer skjerper sansene, hva er det jeg egentlig vil si og hvordan kan jeg få sagt det forståelig, veldig bra! ) kunne pøse ut all min miseré overfor, og det hjalp, bare å ha noen som hørte etter litt, var alt jeg trengte for å komme i vater igjen.
Jeg gikk tilbake og tenkte på hvordan jeg kunne kommunisere en plan og en logikk for en mindre konfliktfylt samhandling mellom oss to foreldrene. Dette er hva jeg kom frem til:
STATUS QUO
CHRISTINA HYNDLA HERNAN
common values
autonomity TRUST autonomity
thoughts RESPONSIBILITY thoughts
beliefs beliefs
customs LOVE customs
work work
EQUAL VALUE NOT TO BE QUESTIONED
Sharing trust, responsibility, love for Hyndla keeping in mind equal value
non-abusive communication- no negative characteristics
non-intrusive actions- respect for equal value
stop-think-act- :what is the best interest for everyone, no assumptions, ask if unclear, keep in mind trust, responsibility, love, common values influenced by each autonomity- which has equal value although different.
Sharing responsibility- trust love
Sharing trust- take responsibility
Sharing love -trust responsibility
Always let the other know where Hyndla is. Share information regarding Hyndla.
Jeg ga skjemaet til Hernan på en lapp. Og sa at jeg hadde prøvd å finne ut en måte å huske på hva vi holdt på med og at det gjaldt for oss begge, og at vi sålangt ikke hadde vært særlig flinke med hverandre. Hernan syns han selv fulgte skjemaet til punkt og prikke og at det var jeg som hadde problemer. Jeg sa at jeg følte det på samme måte, bare omvendt.
Hernan er mye av seg selv, men han er ikke dum. Han har også skjønt at et høyt konfliktivå er kontraproduktivt for hans interesser.
Så å få det ned på papir har hittil hjulpet, jeg får ikke høre flere negative karakteristikker, men jobben med å oppdra meg i hans egen ånd er tydeligvis ennå ikke avsluttet.
Men jeg har bestemt meg for å følge hans pålegginger uansett hvor idiotisk jeg syns det er.
Hver dag er det tydeligvis ett eller annet, (som blir bakt inn i husregler) og jeg morer meg etterhvert over kontroll -og definisjonsbehovet. ( IGNORER! Smil, nikk.) Og lærer en ting eller 5 over hvordan jeg høres ut for andre når jeg har ønska og sette agenda, og ikke får det slik jeg vil.
Jeg skal holde meg så godt jeg kan til skjemaet mitt, og huske at jeg er her pga Hyndla.
Det er så enkelt, det er så bra.
Hver eneste lille teknikk som jeg bruker for å prøve å endre min egen tilnærming til et problem, har jeg lært av enten Kristin, Morten, Svein, Eli eller Jor.
Og så mediterer jeg. Masse.
I sommer var jeg på et meditasjonkurs for å lære meditasjonsteknikken ascension. Her er hva jeg skrev om kurset en liten stund etterpå;
Ascending
Jeg er på meditasjonskurs. Jeg har veldig mange motforestillinger. De som holder kurset, de 3 lærerne, presenterer seg med sanskritnavn: Hiranya Suparna og Maytraya. Jeg er overbevist om at de egentlig heter Camilla, Thor- Arne og Keith. Men det kan jeg ikke si. De har forlatt deres gamle liv og gått inn i tjeneste som ascenderingslærere for å misjonere for at vi alle skal komme til å bli et instrument for universell kjærlighet, lys, visdom og makt og gudommelige hender.
De går i hvite klær, forteller om hvordan livene deres forandret seg etter at de begynte å ascendere. Det finnes en guru som har skjønt alt. Det er skikkelig hemmelig, jeg har skrevet under på at jeg ikke skal røpe noen av teknikkene til noen andre. Det har jeg forseglet med 1500 kroner.
Det minner meg om en hemlisklubb da jeg var unge. - Nå bestemmer vi oss for å lage hemmlig klubb ikkesant, bare noen få kan komme inn, de må betale med de fineste klinkekulene sine og ikke fortelle noenting om hva som skjer til andre og det er vi som bestemmer hva som skal skje der og hvem som får komme. Vi lager alle ritualene selv, sanger på røverspråk som bare vi forstår noe av, og så må vi ha hvite klær. Det er kult. Og kule navn. Og så må vi si at vi er utvalgte.Og viktigst av alt, dette er ikke noe nytt, det vi holder på med er kjempegammelt, ihvertfall like gammelt som oldemora di.
Jeg bestemmer meg for å stille med åpent sinn. Jeg vil at det skal SKJE noe, det er så mye jeg ikke forstår, så mye jeg allikevel skjønner, jeg tenker tanker som jeg vet jeg ikke trenger å tenke, jeg trenger et sted hvor jeg bare kan puste, bare være meg. Jeg tenker jeg skal få hjelp til å slutte og tenke som jeg gjør, i nedadgående spiraler. Det er et matrixoppheng, de samme tankene, drømmene, lengselen som går igjen. Skurr.
Vi får låne kirken, det er siste dagen av kurset. Simen får med nød og neppe overtalt presten. Neida, vi driver ikke med spedbarnsofring. Vi skal ikke søle blod der inne, vi skal bare sitte der. Stille stund, liksom. Jeg gleder meg over å sitte stille sammen med andre folk, alle inne i sitt eget hode, sammen, like, det er kollektivt dagdrømmeri med tildelte affirmasjonssetninger. Ja, men kunne det ikke bare vært det da, tenker jeg.
Men innpakninga er jævlig viktig tydeligvis. Røkelse og myrra, messing og Jesus på bilde. Jeg forestiller meg at det ville vært som om jeg skulle lært bort crawl til en eller annen og krevd full tribune, hornorkester og et synkronsvømmingsteam som ville opptre etter hvert svømmetak. Jeg ser for meg at guruen, en eller annen nederlender, ler hele veien til banken.
Same shit, new wrapping. Jeg spør om det går an å bytte ut jesusbildet med noen andre. Jada, det er ikke noe problem. Jeg foreslår en teletubby. Dette er Hemmeligklubben med PADI businessmodell, tenker jeg. Jeg har nettopp avsluttet Open Water in Ascending, jeg kan ikke gå høyere enn 1 sfære. 4 setninger, 1500 flak. Jeg kan få en setning til for 500 kroner stk etter behov. Er jeg riktig standhaftig vil jeg kunne sveve helt opp i 7 sfære. Da vil jeg være skikkelig opplyst. Jeg ser for meg sånn ca 7000 Watt. Det er bare en annen dame der som syns vitsene mine er noe morsomme.
Vi tørster. Jeg tørster, jeg undrer meg over hvordan noe som fremstilles som noe for alle kan føle seg trua av en teletubby. Jeg pusher grenser, er ironisk. Men motstanden er bare min egen. Så hvorfor er jeg sånn da? Jeg vet ikke.
Jeg er ikke usikker. Men jeg vil være kritisk, er kritisk, i det jeg forestiller meg at. Ja, der glapp resonnementet.
Jeg legger meg ned på kirkebenken, ser på den lidende Jesus som henger der på den andre siden av veggen. Stakkars deg. Lukker øynene, synker ned i underlaget, tenker på den første setningen jeg har lært. Tankene flyter i en jevn strøm, alt mulig, bilder fra opplevelser jeg har hatt, jevnlig avbrutt av min egen tanke om å tenke setningen. Jeg kjenner at jeg puster dypt, smiler av mine egne tanker, rekkervidden av dem, lagene, plutselige bekymringer, tanken at jeg tenker, drømmer om fremtida, hva jeg skal ha til middag, hvor godt jeg syns det er å svømme i sjøen. Kroppen er borte, jeg er et eneste stort hode av tanker, de velkjente i en jevn rekke, de som gjør at jeg tenker jeg er meg. Jeg står utenfor tankene, ser på dem som en film noen spiller av uten at jeg føler med, følger med eller egentlig bryr meg om innholdet. Plutselig kjenner jeg at jeg har vært her engang før. Samme følelsen, alt er bare superfint og greit, jeg ser på et fet film, jeg er tilstede, men ikke tilstede, alt jeg tenker er ikke meg, men jeg kjenner at det allikevel er jeg som tenker.
Jeg kjenner at det brer seg en varme og en slapphet som er utrolig behagelig, jeg skal ingenting, jeg har ingen planer, jeg ønsker ingenting, jeg vil bare ligge og kjenne at alt er greit og det er godt.
Ja, nå kommer jeg på det! Dette er jo det samme som opiumsrus! Åh, hvor utrolig deilig det er! Åh fy faen at jeg får det til helt av meg selv, det er jo fantastisk! Jeg ligger sånn i timesvis, gliser inne i meg, det er bare helt utrolig digg. Og jeg har ingen dårlig samvittighet for at jeg har tatt dop eller vil komme til å bli en junkie, og jeg smiler av meg selv fordi jeg er høy på livet. He, he.
Jeg går rundt og føler meg deilig i dagesvis. Benytter hver anledning til å legge meg ned og tenke meg høy. All mumbo jumbo og hemmeligklubb er tilgitt. Ikkeno stressing etter dop, ødelagte lunger, spying eller nedtur. Alt finnes der. Inne i meg.
Etter to uker i Buenos Aires, tar jeg kontakt med Hiranya fra ascensionkurset i Hurdal, og spør om hun kan hjelpe meg å komme i kontakt med ascensionbevegelsen i Buenos Aires. Jeg trenger et sted hvor jeg kan være sammen med andre som foretrekker denne formen for virkelighetsflukt, og jeg tenker også at jeg digger å være sammen med folk som har etter det jeg oppfatter, et bevisst forhold til sin egen tilstedeværelse og forståelsen for at hjernen er alene hos alle. Derfor er det ikke så stor vits i å prøve å oppdra eller trenge sine egne oppfatninger på andre. Det fører som oftest til bråk. (Jeg lærer, jeg lærer) Folk som forstår at andre ikke nødvendigvis er en forlengelse av seg selv, og som vil prøve hardt for å se igjennom fingrene for andres motivasjoner og væremåte. De som klarer å stå stødig i seg selv uten å la seg vippe av pinnen, ikke tar noe personlig, men vet at vi alle er et produkt av av våre egne historier og liv. Som ikke har så stort behov for å si hvor skapet skal stå til enhver tid, og som ser den store verdien i å komme sammen en stund og la hjernen være alene, samtidig, fordi det gir en følelse av felleskap selv om man allikevel er helt alene. Og det fordrer ingen ferdigheter, ingen må gjøre noe og ingen hierarkier eller rollefordelinger oppstår. Det er fredfullt og godt.
Jeg er sliten av den bråkete byen, av å jobbe med forholdet til Hernan, skaffe en tilværelse, ikke hensynke i tiltaksløshet og selvmedlidenhet, holde oppe troen at det jeg gjør nå er nok, (kunsten kommer i rykk og napp) jeg skal lære et nytt språk og kjenne, jeg skal passe på Hyndla, jeg skal vokse, selv om følelsen av urolighet er kjempesterk. Jeg lengter etter stillheten og landet. Hiranya setter meg i kontakt med en lokal Ishaya her i Argentina, som oppnevner Martin som min hjelpeverge fra en Ascensiongruppe i La Plata. De inviterer meg til å komme på ascensionmøtet de har hver tirsdag, og Martin tilbyr seg og hente, bringe, og la meg overnatte på farmen sin laaangt ute på landet. Han sendte sågar ut en fellesmail i forkant og oppfordret alle til å være snille mot meg, snakke engelsk og gjerne sende en liten velkomstmail før jeg kom på møtet.
Vi var hjemme i huset til arkitekten Marcello, en gruppe på rundt 8 argentinere (50/50 kvinner og menn) alle i 40-50 årene foruten meg. De presenterte seg, de var arktikter, kunstnere, biokjemiker, forsker, en dirigent og forfatter, og spurte og grov om Norge, meg og hvor jeg kom fra og hva jeg gjorde i Argentina. Etter en times ascension (med alarm!) gikk vi ut og spiste og drakk vin, jeg ble spandert på. Martin kjørte oss hjem og sa jeg kunne sove så lenge jeg ville dagen etter. Det var HELT stille på soverommet, det var fantastisk å kunne sove helt bevisstløst etter 2 måneder med bystøy, reggaeton, fuglekvitter, sirisser og byggebråk og høylydte naboer. (høres ut som jeg er 70, men det er jeg altså når det kommer til høye lyder)
Martin lagde frokost til meg, og inviterte meg til sønnens 10 årsdag neste søndag sammen med Hyndla, det ville komme mange barn og en idrettslærer som ville arrangere leker ute;) Han viste meg rundt på farmen hvor han dretter opp biedronninger for salg rundt i verden. Han viste meg huset hvor jeg og Hyndla gjerne kan komme hvis vi trenger å komme oss ut av Buenos Aires i helgene., og være der og slappe av hvis vi vil det. (DET VIL VI!!!)
Han hadde 2 hester, en søt kone som var like imøtekommende. Han hadde 5 hunder han hadde tatt inn fra gata, loppebefengte som få, men nydelige allikevel. Martin hadde mange og sterke meninger (som argentinere flest) men han hadde har en gjestfrihet og raushet som er rørende.
Foruten å være en magisk by, kan jeg også tenke at alle de jeg møter er uendelige variasjoner over meg selv. Det jeg oppfatter som definisjon og kontrollbehov hos andre, har jeg sterkt i meg jeg også (bare spør Hyndla) og denne projeksjonen er ikke like gøy å bli konfrontert med. Men også mennesker som er vennlige, gjestfrie og rause kjenner jeg meg selv igjen i, og jeg liker også meg selv best når denne tilstanden får blomstre. Det er den jeg er mest ute etter. Sammen med tilstedeværelse, avslappethet og humor. Men jeg må møte de andre også, det er det som gjør meg komplett som menneske; hver gang jeg irriterer meg over andres tafatthet, uorgansierte væremåte, syting, negative tankemønstre, konkurransebehov, ambiøsitet, eller lignende, er det mest sannsynlig meg selv jeg irriterer meg over. Det er slik jeg kan vokse. Og antakelig, vil jeg gjennom hele livet få møte noe nytt gjennom nye folk.
Det skal jeg også tenke over neste gang jeg himler med øynene over Hernan.
