Monday, November 15, 2010
Lucid Dreams -som ble til en hørenovelle.
Igår morges våkna jeg helt satt ut etter å ha drømt heftig. Jeg hadde hatt en lang drøm som hadde føltes helt virkelig, for da jeg våkna var jeg ikke sikker på hvor jeg var eller hvem jeg var. Men jeg kjente meg som den mest ensomme i hele verden, og kjente en sterk følelse av at jeg hadde gjort noe helt forferdelig.
Kjenner du til det?
Istedet for å tolke så mye, satt jeg meg ned og skrev en historie fra det jeg hadde drømt. Jeg drømte mer og kanskje enda mer grafisk, men hele drømmer med alle detaljer gjør seg ikke alltid så godt på papir, så jeg har tatt meg noen friheter.
Jeg har lest det jeg skrev inn, og håper du vil "kose" deg med 15 min med en hørenovelle som er ganske mørk. Hvis du liker sånt, da;)
Du kan høre her:
http://dl.dropbox.com/u/3446991/h%C3%B8renovelle%202.mp3
Hører gjerne tilbakemeldinger!
Friday, November 12, 2010
The Dream Society
Jeg bor i en by med 9 millioner mennesker. Alle med sin historie, hver og en tenkende som jeg, tittende ut av to hull i hodet. Hvis jeg tenker hardt på det blir jeg svimmel, 6,87 milliarder mennesker totalt (takk Ann- Rita), - like som meg, lik evne til å leve livet sitt på jorda her og nå som det jeg har. For hvis jeg skreller vekk alt; kjønn, alder, hudfarge, bakgrunn, så koker det ned til en eksistensberettigelse. Det syns jeg trøstende og tenke på. Det gir meg en enorm følelse av felleskap. Så kan jeg etterhvert legge til kjønn, alder, hudfarge, bakgrunn. Så livssyn, tro, overbevisning, politiske preferanser, tanker, opplevelser, følelser og motivasjoner osv. osv., og tanken om et unikt menneskelig felleskap bestående av eksistensberettigelse blir forstyrret av min egen læring og behov for båssetting. Det er ikke like trøstende, jeg mister raskt oversikten og lar meg henlede inn i irrgangene av menneskelig sameksistens som er så utrolig komplisert og uoversiktlig.
Jeg blir påvirka av synet av familien på 5 med barn som bor på gata utenfor huset mitt, av og høre om argentinsk lokalpolitikk, lese om norske kjendiser i Norge, tenke på mine egne opplevelser.
Jeg mister fullstendig oversikten. Ja eller nei til abort, ja eller nei til moské, ja eller nei til tiggelov, ja eller nei til datalagringsarkiv, ja eller nei til trekant sex på statskanalen, ja eller nei til jul?
Samfunnet jeg lever i, fremstår plutselig i svart/hvitt hvor jeg må velge, tommel opp eller ned, uten å kunne forbeholde meg. Si, jeg vet ikke, jeg har ikke peiling, jeg vet ikke hva som vil være konsekvensen om 10 år. Jeg vet egentlig ingenting, jeg kan bare tro. Det kan vi alle. Ingen har fullstendig oversikt eller mulighet til se konsekvensen av alles handlinger til enhver tid. Det er kaos. Å til enhver tid ta hensyn til 6,87 mrd mennesker, nej, det er sgu for meget! Derfor fortsetter vi vår daglige dont som om ingenting av det vi gjør har konsekvenser, meg selv inkludert.
Eckhart Tolle, Don Miguel Ruiz, Paulo Coelho. Kjenner du til navnene?
Blant all ying &yang, urtete og salmesang (for å låne Ingvar Ambjørnsens skeive karakteristikk av New Age bevegelsen) har de 3 forfatterne lykkes best i å koke ihop en kraftfull cocktail av gammel indiansk visdom, vedisk meditativ tradisjon og antikk buddhistisk filosofi i vestlig innpakning, som de skriver side opp og side ned om i bøker som selger som hakka møkk. De skoggerler hele veien til banken, idet markedet for selvhjelpslitteratur har eksplodert de siste 10 årene - New Age er ikke lenger forbeholdt "alternative" med en tilhang til pachulirøkelse og batikk.
Jeg har tenkt litt. Og jeg påstår at det er selvmotsigende og tjene så sjukt mye penger på noe som burde være gratis- visdom og innsikt i menneskepsyken og hjernens plastisitet, særlig når hovedbudskapet stortsett er at det som betyr noe er ikke hvor rik DU er materielt, men hvor rikt DITT indre liv er.
Men sånn fungerer verden, her, nå, (for å sitere Tolle) 2010. Det har oppstått et skifte i den vestlige verden, fokuset fra en kollektiv tilnærming til tilværelsen i et industrielt samfunn, har endret seg til et der personlige erfaringer som individ gjennom informasjonsflyt, er fremtredende.
I følge den danske sosialøkonomen Rolf Jensen, vil et nytt skifte- fra informasjon til imaginasjon være det som preger samfunnsøkonomien fremover, i det han kaller The Dream Society. Rolf Jensen påstår at folks forbruksvaner ikke lenger vil sirkle rundt tilhørlighet (f.eks ved å velge et kjent merke, det samme som naboen) men individualitet, historiefortelling og imaginasjon.
Derfor vil man fremover møte flere og flere små produksjonsenheter som brander seg selv som unik med en spesiell historie, det være seg produksjonsgang eller tradisjon. Selvfølgelig finnes det allerede, tenk fairtrade, men Jensen skisserer et økonomisk samfunn hvor de store kooperativene legges ned i det forbrukeren anser masseproduksjon som uforenelig med individualitet, og er kun på utkikk etter "det spesielle" som har en historie som berører personlig. I boka The Dream Society:How the Coming Shift from Information to Imagination Will Transform Your Business fokuserer Jensen mest på hvordan man som entrepenør og grunder best kan møte den nye formen for etterspørsel, men han kommer også innpå behovet for å omstrukturere informasjonsflyten og undervisning for å imøtekomme drømmesamfunnet han skisserer.
Behovet for spisskompetanse og ekspertise vil øke, og kreativ kunnskap vil i større grad behandles som en vare på lik linje som sokker og sko, mener Jensen, uvurderlig for å møte behovet om individuell tilpasning. Han påpeker b.la at den sosialdemokratiske likhetskolen vil være kontraproduktiv i det det er poengløst at alle lærer det samme, uansett interesser og bakgrunn, og ser for seg en større grad av spesialisering utifra en emosjonell tilnærming av læring. Produksjon vil foregå mer lokalt, og det vil være større behov for kunnskap rundt tradisjonsrike produksjonsprosesser.
Folk vil sannsynligvis ikke ha mindre av ting enn de har nå, men kjøp og forbruk vil være motivert av emosjoner og selgers evne til å formidle historiefortelling, myter og legender rundt produktet. Ikke helt ulikt hvordan Tolle, Ruiz og Coelho skriver samtidsguider for menneskesinnet. Jeg tenker at det kanskje er vikig å bli enige om hvilke historier man skal fortelle, (og håper på dem der likeverd, respekt og kjærlighet til seg selv, andre mennesker, dyr og naturen blir poppis) men innser at det blir å drømme videre.
Jeg har tenkt endel på økolandsbyen i Hurdal og det prosjektet som de bygger der. På mange måter er det som tatt ut av Rolf Jensens predikasjoner, et samfunn bestående av nærhet til produksjon av livsmidler, basert på en emosjonell tilnærming til naturen, miljøet og menneskene, med hyppig bruk av imaginære og mytiske fortellerteknikker for å trekke folk til seg i visjonsamfunnet.
Men det har vært et problem som har gått igjen hele tida i økolandsbyen; i organisering, avvikling og liv, har individet dessverre stått i veien for kollektivets beste. Det har vist seg gjennom brakke jorder, rotete/overfylte fellesarealer og ubrukte ressurser. Folk har blitt slitne, det har vært mye konflikter, mye gjennomstrømming og fraflytting fra prosjektet (Men herregud, VELDIG mye bra også, jeg heier på det av hele mitt hjerte)
Så hvordan får man til et drømmesamfunn fylt av individualister (som suller rundt i konstant nåtid eller tilstedeværelse som det så fint heter, etter å ha lest sin Tolle) som skal oppfylle først og fremst sitt eget behov for emosjonelt hensyn, tatt til etteretning, enhvers fortolkninger av myter, historie og tradisjon, samtidig som det skal tilrettelegges for samhandling slik at alle får det de vil ha?
Da jeg var på besøk hos birøkter Martin ute på den argentinske landsbygda viste han meg rundt på farmen sin. Det er vår her nå, og bladene har begynt å sprette ut. Jeg la merke til en veldig grønn busk med knallgule blomster som sto rett utenfor driftsbygningen.
-Den har jeg hentet fra New Zealand, kunne han fortelle meg stolt.
-Jeg smuglet med meg frø og plantet dem utenfor her. Den er artspesifikk for New Zealand, og vokser ingen andre steder i verden.
-Men biene elsker dem, så jeg har satt meg fore å få spredd dem her, og de sprer seg raskt, fra i fjor til i år har det vokst frem 15 busker utifra en. Det gjør biene mine glade!
Jeg ble helt sjokkert. Å innføre nye planter og dyr i et allerede tungt belasta fininnstilt økosystem, har sjelden vært noe særlig god idé, og selv om jeg forsto Martins motivasjon godt, biene hans ville produsere mer og han ville tjene mer penger, etterlyste jeg et streif av personlig ansvar.
-Vet du hva sa jeg. Jeg tenker at denne planten kan få omtrent samme historie som løvetannen har?
På 1600 tallet ble den introdusert i floraen som medisinsk urt i Nord- Europa og som bieblomst i Amerika, og den har utrolig mange bruksområder, både som mat og medisinsk urt. Men i dag bruker de aller fleste all sin tid på å bekjempe det de kaller ugress, med tonnevis av kjemikalier som pøses ut
i hager i hele den vestlige verden.
- Hm, sa Martin og klødde seg på haka.
-Gjort er gjort og spist er spist, sa Martin, jeg er ikke den eneste som har plantet et ulovlig frø, vil jeg tro.
Med frihet følger ansvar som det så fint heter. Men hvem skal være de ansvarlige? Alle de andre?
http://www.amazon.com/Dream-Society-Information-Imagination-Transform/dp/0071379681/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1289566644&sr=1-1
http://en.wikipedia.org/wiki/Permaculture
http://www.hurdalecovillage.no/
Friday, November 5, 2010
Jeg er en magisk by (Buenos Aires 3 uker)
Jeg sitter foran katedralen (den største kirken i Sør Amerika) i La Plata, byen som ble konstruert av den franske arkiteken Pedro Benoit, som tegnet en by bestående av diagonaler som springer ut fra kirken i en stjerneform. Gatene har kun nummer og starter på 10. Logikken av gatene er åpebar for dem som kommer som turist, og jeg lar meg begeistre av fraværet av gatenavn. Ingen koloniherre eller gammel president er tilstede i denne byen!
Jeg har blitt invitert til La Plata av Martin, og jeg blir minnet på min egen klokkertro på at man til enhver tid gjennom sitt eget livsløp, møter de menneskene man skal i livet (som man trenger eller skal lære noe av) i logisk rekkefølge. Ikke ulikt hvordan byen La Plata, med katedralen som sentrum, er organisert.
På lik linje er jeg en diagonal i andre menneskers liv, og jeg prøver å møte andre med den samme vissheten at jeg kan være like betydningsfull for noen som jeg oppfatter andre kan være for meg. Hovedavenuer, eller små kronglete bakgater, mørke smug eller luftige parker, alle utgjør et viktig element i den byen som er jeg.
Noenganger er det ikke så lett å se i situasjonen hvilken rolle mennesker har, andre ganger er det veldig tydelig. Det siste året har det vært 5 stykker som har utpekt seg til å være kjempeviktig i min egen byplannlegging. Kristin i økolandsbyen, (om å være raus) Morten på Eidsvoll (om skille mellom meg selv og andre), Eli som jeg spilte i ukulelebandet med (om å IGNORERE, smile og nikke), Svein som jeg var forsøksperson for i musikkterapiforskning (om at jeg er frisk og har alt som trengs) og Jor som jobbet i økolandsbyen et par måneder. (om mitt eget følelsesregister)
På hver sin måte har de bidratt til at byen min har fått enda flere gater jeg kan gå rundt i, at jeg har kunnet lære meg selv bedre og kjenne, og kjenne godt etter hva jeg består av. Og nå har hovedbyplanleggeren sendt meg Martin. Jeg skjønte det med engang.
Noen gater, som har blitt oppretta tidligere, trenger å pusses opp. Grunnen til at jeg i det hele tatt har reist hit til Argentina, er for en fasadopppussing av gata som heter Hernan, som til nå har ligget bråkete og forurensa, trafikkert med tung-transport og befolka av innpåslitne tiggere, en gate som som aldri har vært stille, og som har gnagd estetikeren i meg i mange år.
Særlig fordi den har forbindelse med en av mine vakreste hovedavenuer, den som er brolagt med ubetinga kjærlighet og består av tallevis av byginger med sterkt fundament. Avenuen heter Hyndla. Men krysset mellom de to veiene har vært stengt i mange år, og det har vært på tide å få nyasfaltert forbindelsen. For uansett forskjellig inntrykk, er de to gatene en forlengning av hverandre, og den ene gata kan forfalle uten hjelp fra den andre. Så det har vært på tide og sende inn MESTA.
Grunnen til at jeg kom til Buenos Aires var på grunn av datteren min, og ikke meg selv. Det må jeg minne meg kraftig på hver eneste dag. Jeg kommet hit, med et allerede fastlagt rammeverk, jeg har min egen historie, mine egne verdier, tanker og væremåte. Jeg kan meg selv til dels, og tror på at inntrykket jeg gir til andre er like forskjellig som de er forskjellige mennesker, samtidig vil kulturelle tankemønstre og væremåte farge hvordan vi oppfatter hverandre. Hva som legges vekt på og hva som ikke er så viktig endrer seg med landskode. Jeg må minne meg selv på utgangspunktet vi alle har, og også å ikke ta det så personlig hvis jeg møter noe som ikke faller helt i smak for meg.
Ja, ja, så blir det gjort sånn her, må jeg tenke, uten at det har noe med meg å gjøre- den hellige katedralen som utgjør hovedsentrum i byen min, den kan jeg selv velge og åpne dørene i. Enkelt sagt, men ikke så enkelt gjort, alltid.
Det kan synes noenganger at Argentina består av en hel kultur av svigermødre som har behov for definisjonsmakt. Den latinske oppførselen med å innvolvere seg på godt og vondt, er veldig tydelig og allestednærværende, hvordan de snakker til hverande, hvordan de
bryr seg om alt og alle, hvordan de oppfører seg i trafikken. Med mine blå øyne, kan den virke temmelig innvaderende og harsk, men også inkluderende og heftig, (man blir i det minste snakket om) selv om jeg har inntrykk av at det er den som roper høyest, som får mest lov til å definere hva som er sant eller ikke.
De to første ukene jeg var i Buenos Aires og bodde i samme hus som Hernan, fikk jeg høre at jeg var lat, for feit, at jeg sov for mye, at jeg ikke utforsket byen nok, at jeg gikk for lite, at jeg spiste for mye egg, at jeg kun levde på staten Norge, at jeg ikke produserte noe, at jeg ikke kunne nok, at jeg ikke hadde peiling, at jeg ikke tok godt nok vare på Hyndla osv.osv. (Alt iogforseg sant, men ikke så hyggelig å få påpekt)
Gata som jeg hadde holdt stengt i mange år, viste seg fra sin minst sjarmerende side, trafikken dundret forbi, liggende på hornet mens sirenene ulte, så det rystet langt inn i sakristiet.
Jeg begynte å tenke over hva som ble sagt, og irriterte meg etterhvert mest over at jeg i det hele tatt tok til motmæle, diskuterte kolesterolnivå, forklarte og pekte, motsa og diskuterte i en eneste lang forsvarstale. Jeg kjente at jeg istedet for å tenke på mine egne drømmer, prosjekter og gjøremål, tenkte over hvordan jeg kunne imøtekomme neste utfall, og lot meg henlede inn i Hernans verden av sterke meninger og livsanskuelse. Som vanlig når jeg møter den typen definisjonsiver hos noen, langer jeg ut på et korstog i relativismens ånd, og prosederer heftig om alles rett til å være forskjellige og ha frihet til å være som de er og at det ikke finnes kun en sannhet, men at de er like mange som vi er mennesker på jorda. Ironisk nok blir jo jeg like sta som motparten- og konflikten er et faktum.
Hernan eier et leilighetskomplaks han har arvet av faren sin, og der bor jeg i en liten leilighet med Hyndla. Vi begynte å krangle om flytting av møbler. Jeg kunne ikke ommøblere som jeg ville. Han ville at jeg skal sjekke med ham over alt jeg ville foreta meg i huset HANS. (Hernans utheving) Jeg fikk kun kopiere ett sett med nøkler, som alle andre som bodde der, og hvis jeg skulle få besøk, måtte jeg arrangere ut og inngang med en nøkkel. Jeg prøvde og sno meg unna, med tanke på hvis jeg skulle ha barnevakt, eller noen skulle komme på besøk, og kopierte to allikevel. Da fikk jeg en lang tale over hvor udugelig og frekk jeg var. Da internettet forsvant, banket jeg på hos naboene for å få passordet, det kunne jeg ikke gjøre, det var innvaderende å banke på hos naboen, mente Hernan. Jeg kunne heller ikke være ute i gangen ( jeg måtte slå av alle lysene for at Hyndla skulle få sove, og satte meg ut i gangen for å lese) det er ikke fellesområder for å oppholde seg i, fikk jeg fortalt. Jeg kunne ikke røyke ute (selv om alle andre gjør det) og måtte passe på være stille. Sammen med de ikke så positive daglige karakteristikkene over et par uker, smalt det tilslutt i sikringene i katedralen Christensen.
Jeg tenkte nok det kunne komme til og skje, men istedetfor å pakke sammen og dra, bestemte jeg meg for at dette skulle jeg prøve og løse. DEN ENESTE SOM KAN FÅ DEG TIL Å FØLE DEG LITEN ER DEG SELV! Eleanor Roosevelts kloke ord ljomet som et massivt katolsk guttekor gjennom kirkevelvet. Jeg gikk ut i parken, og i neste scene, møtte jeg en psykolog som satte seg ned på benken ved siden av meg og spurte om hvorfor jeg var så trist.
En gudesendt statist, som jeg på stortrende spansk (språkutfordringer skjerper sansene, hva er det jeg egentlig vil si og hvordan kan jeg få sagt det forståelig, veldig bra! ) kunne pøse ut all min miseré overfor, og det hjalp, bare å ha noen som hørte etter litt, var alt jeg trengte for å komme i vater igjen.
Jeg gikk tilbake og tenkte på hvordan jeg kunne kommunisere en plan og en logikk for en mindre konfliktfylt samhandling mellom oss to foreldrene. Dette er hva jeg kom frem til:
STATUS QUO
CHRISTINA HYNDLA HERNAN
common values
autonomity TRUST autonomity
thoughts RESPONSIBILITY thoughts
beliefs beliefs
customs LOVE customs
work work
EQUAL VALUE NOT TO BE QUESTIONED
Sharing trust, responsibility, love for Hyndla keeping in mind equal value
non-abusive communication- no negative characteristics
non-intrusive actions- respect for equal value
stop-think-act- :what is the best interest for everyone, no assumptions, ask if unclear, keep in mind trust, responsibility, love, common values influenced by each autonomity- which has equal value although different.
Sharing responsibility- trust love
Sharing trust- take responsibility
Sharing love -trust responsibility
Always let the other know where Hyndla is. Share information regarding Hyndla.
Jeg ga skjemaet til Hernan på en lapp. Og sa at jeg hadde prøvd å finne ut en måte å huske på hva vi holdt på med og at det gjaldt for oss begge, og at vi sålangt ikke hadde vært særlig flinke med hverandre. Hernan syns han selv fulgte skjemaet til punkt og prikke og at det var jeg som hadde problemer. Jeg sa at jeg følte det på samme måte, bare omvendt.
Hernan er mye av seg selv, men han er ikke dum. Han har også skjønt at et høyt konfliktivå er kontraproduktivt for hans interesser.
Så å få det ned på papir har hittil hjulpet, jeg får ikke høre flere negative karakteristikker, men jobben med å oppdra meg i hans egen ånd er tydeligvis ennå ikke avsluttet.
Men jeg har bestemt meg for å følge hans pålegginger uansett hvor idiotisk jeg syns det er.
Hver dag er det tydeligvis ett eller annet, (som blir bakt inn i husregler) og jeg morer meg etterhvert over kontroll -og definisjonsbehovet. ( IGNORER! Smil, nikk.) Og lærer en ting eller 5 over hvordan jeg høres ut for andre når jeg har ønska og sette agenda, og ikke får det slik jeg vil.
Jeg skal holde meg så godt jeg kan til skjemaet mitt, og huske at jeg er her pga Hyndla.
Det er så enkelt, det er så bra.
Hver eneste lille teknikk som jeg bruker for å prøve å endre min egen tilnærming til et problem, har jeg lært av enten Kristin, Morten, Svein, Eli eller Jor.
Og så mediterer jeg. Masse.
I sommer var jeg på et meditasjonkurs for å lære meditasjonsteknikken ascension. Her er hva jeg skrev om kurset en liten stund etterpå;
Ascending
Jeg er på meditasjonskurs. Jeg har veldig mange motforestillinger. De som holder kurset, de 3 lærerne, presenterer seg med sanskritnavn: Hiranya Suparna og Maytraya. Jeg er overbevist om at de egentlig heter Camilla, Thor- Arne og Keith. Men det kan jeg ikke si. De har forlatt deres gamle liv og gått inn i tjeneste som ascenderingslærere for å misjonere for at vi alle skal komme til å bli et instrument for universell kjærlighet, lys, visdom og makt og gudommelige hender.
De går i hvite klær, forteller om hvordan livene deres forandret seg etter at de begynte å ascendere. Det finnes en guru som har skjønt alt. Det er skikkelig hemmelig, jeg har skrevet under på at jeg ikke skal røpe noen av teknikkene til noen andre. Det har jeg forseglet med 1500 kroner.
Det minner meg om en hemlisklubb da jeg var unge. - Nå bestemmer vi oss for å lage hemmlig klubb ikkesant, bare noen få kan komme inn, de må betale med de fineste klinkekulene sine og ikke fortelle noenting om hva som skjer til andre og det er vi som bestemmer hva som skal skje der og hvem som får komme. Vi lager alle ritualene selv, sanger på røverspråk som bare vi forstår noe av, og så må vi ha hvite klær. Det er kult. Og kule navn. Og så må vi si at vi er utvalgte.Og viktigst av alt, dette er ikke noe nytt, det vi holder på med er kjempegammelt, ihvertfall like gammelt som oldemora di.
Jeg bestemmer meg for å stille med åpent sinn. Jeg vil at det skal SKJE noe, det er så mye jeg ikke forstår, så mye jeg allikevel skjønner, jeg tenker tanker som jeg vet jeg ikke trenger å tenke, jeg trenger et sted hvor jeg bare kan puste, bare være meg. Jeg tenker jeg skal få hjelp til å slutte og tenke som jeg gjør, i nedadgående spiraler. Det er et matrixoppheng, de samme tankene, drømmene, lengselen som går igjen. Skurr.
Vi får låne kirken, det er siste dagen av kurset. Simen får med nød og neppe overtalt presten. Neida, vi driver ikke med spedbarnsofring. Vi skal ikke søle blod der inne, vi skal bare sitte der. Stille stund, liksom. Jeg gleder meg over å sitte stille sammen med andre folk, alle inne i sitt eget hode, sammen, like, det er kollektivt dagdrømmeri med tildelte affirmasjonssetninger. Ja, men kunne det ikke bare vært det da, tenker jeg.
Men innpakninga er jævlig viktig tydeligvis. Røkelse og myrra, messing og Jesus på bilde. Jeg forestiller meg at det ville vært som om jeg skulle lært bort crawl til en eller annen og krevd full tribune, hornorkester og et synkronsvømmingsteam som ville opptre etter hvert svømmetak. Jeg ser for meg at guruen, en eller annen nederlender, ler hele veien til banken.
Same shit, new wrapping. Jeg spør om det går an å bytte ut jesusbildet med noen andre. Jada, det er ikke noe problem. Jeg foreslår en teletubby. Dette er Hemmeligklubben med PADI businessmodell, tenker jeg. Jeg har nettopp avsluttet Open Water in Ascending, jeg kan ikke gå høyere enn 1 sfære. 4 setninger, 1500 flak. Jeg kan få en setning til for 500 kroner stk etter behov. Er jeg riktig standhaftig vil jeg kunne sveve helt opp i 7 sfære. Da vil jeg være skikkelig opplyst. Jeg ser for meg sånn ca 7000 Watt. Det er bare en annen dame der som syns vitsene mine er noe morsomme.
Vi tørster. Jeg tørster, jeg undrer meg over hvordan noe som fremstilles som noe for alle kan føle seg trua av en teletubby. Jeg pusher grenser, er ironisk. Men motstanden er bare min egen. Så hvorfor er jeg sånn da? Jeg vet ikke.
Jeg er ikke usikker. Men jeg vil være kritisk, er kritisk, i det jeg forestiller meg at. Ja, der glapp resonnementet.
Jeg legger meg ned på kirkebenken, ser på den lidende Jesus som henger der på den andre siden av veggen. Stakkars deg. Lukker øynene, synker ned i underlaget, tenker på den første setningen jeg har lært. Tankene flyter i en jevn strøm, alt mulig, bilder fra opplevelser jeg har hatt, jevnlig avbrutt av min egen tanke om å tenke setningen. Jeg kjenner at jeg puster dypt, smiler av mine egne tanker, rekkervidden av dem, lagene, plutselige bekymringer, tanken at jeg tenker, drømmer om fremtida, hva jeg skal ha til middag, hvor godt jeg syns det er å svømme i sjøen. Kroppen er borte, jeg er et eneste stort hode av tanker, de velkjente i en jevn rekke, de som gjør at jeg tenker jeg er meg. Jeg står utenfor tankene, ser på dem som en film noen spiller av uten at jeg føler med, følger med eller egentlig bryr meg om innholdet. Plutselig kjenner jeg at jeg har vært her engang før. Samme følelsen, alt er bare superfint og greit, jeg ser på et fet film, jeg er tilstede, men ikke tilstede, alt jeg tenker er ikke meg, men jeg kjenner at det allikevel er jeg som tenker.
Jeg kjenner at det brer seg en varme og en slapphet som er utrolig behagelig, jeg skal ingenting, jeg har ingen planer, jeg ønsker ingenting, jeg vil bare ligge og kjenne at alt er greit og det er godt.
Ja, nå kommer jeg på det! Dette er jo det samme som opiumsrus! Åh, hvor utrolig deilig det er! Åh fy faen at jeg får det til helt av meg selv, det er jo fantastisk! Jeg ligger sånn i timesvis, gliser inne i meg, det er bare helt utrolig digg. Og jeg har ingen dårlig samvittighet for at jeg har tatt dop eller vil komme til å bli en junkie, og jeg smiler av meg selv fordi jeg er høy på livet. He, he.
Jeg går rundt og føler meg deilig i dagesvis. Benytter hver anledning til å legge meg ned og tenke meg høy. All mumbo jumbo og hemmeligklubb er tilgitt. Ikkeno stressing etter dop, ødelagte lunger, spying eller nedtur. Alt finnes der. Inne i meg.
Etter to uker i Buenos Aires, tar jeg kontakt med Hiranya fra ascensionkurset i Hurdal, og spør om hun kan hjelpe meg å komme i kontakt med ascensionbevegelsen i Buenos Aires. Jeg trenger et sted hvor jeg kan være sammen med andre som foretrekker denne formen for virkelighetsflukt, og jeg tenker også at jeg digger å være sammen med folk som har etter det jeg oppfatter, et bevisst forhold til sin egen tilstedeværelse og forståelsen for at hjernen er alene hos alle. Derfor er det ikke så stor vits i å prøve å oppdra eller trenge sine egne oppfatninger på andre. Det fører som oftest til bråk. (Jeg lærer, jeg lærer) Folk som forstår at andre ikke nødvendigvis er en forlengelse av seg selv, og som vil prøve hardt for å se igjennom fingrene for andres motivasjoner og væremåte. De som klarer å stå stødig i seg selv uten å la seg vippe av pinnen, ikke tar noe personlig, men vet at vi alle er et produkt av av våre egne historier og liv. Som ikke har så stort behov for å si hvor skapet skal stå til enhver tid, og som ser den store verdien i å komme sammen en stund og la hjernen være alene, samtidig, fordi det gir en følelse av felleskap selv om man allikevel er helt alene. Og det fordrer ingen ferdigheter, ingen må gjøre noe og ingen hierarkier eller rollefordelinger oppstår. Det er fredfullt og godt.
Jeg er sliten av den bråkete byen, av å jobbe med forholdet til Hernan, skaffe en tilværelse, ikke hensynke i tiltaksløshet og selvmedlidenhet, holde oppe troen at det jeg gjør nå er nok, (kunsten kommer i rykk og napp) jeg skal lære et nytt språk og kjenne, jeg skal passe på Hyndla, jeg skal vokse, selv om følelsen av urolighet er kjempesterk. Jeg lengter etter stillheten og landet. Hiranya setter meg i kontakt med en lokal Ishaya her i Argentina, som oppnevner Martin som min hjelpeverge fra en Ascensiongruppe i La Plata. De inviterer meg til å komme på ascensionmøtet de har hver tirsdag, og Martin tilbyr seg og hente, bringe, og la meg overnatte på farmen sin laaangt ute på landet. Han sendte sågar ut en fellesmail i forkant og oppfordret alle til å være snille mot meg, snakke engelsk og gjerne sende en liten velkomstmail før jeg kom på møtet.
Vi var hjemme i huset til arkitekten Marcello, en gruppe på rundt 8 argentinere (50/50 kvinner og menn) alle i 40-50 årene foruten meg. De presenterte seg, de var arktikter, kunstnere, biokjemiker, forsker, en dirigent og forfatter, og spurte og grov om Norge, meg og hvor jeg kom fra og hva jeg gjorde i Argentina. Etter en times ascension (med alarm!) gikk vi ut og spiste og drakk vin, jeg ble spandert på. Martin kjørte oss hjem og sa jeg kunne sove så lenge jeg ville dagen etter. Det var HELT stille på soverommet, det var fantastisk å kunne sove helt bevisstløst etter 2 måneder med bystøy, reggaeton, fuglekvitter, sirisser og byggebråk og høylydte naboer. (høres ut som jeg er 70, men det er jeg altså når det kommer til høye lyder)
Martin lagde frokost til meg, og inviterte meg til sønnens 10 årsdag neste søndag sammen med Hyndla, det ville komme mange barn og en idrettslærer som ville arrangere leker ute;) Han viste meg rundt på farmen hvor han dretter opp biedronninger for salg rundt i verden. Han viste meg huset hvor jeg og Hyndla gjerne kan komme hvis vi trenger å komme oss ut av Buenos Aires i helgene., og være der og slappe av hvis vi vil det. (DET VIL VI!!!)
Han hadde 2 hester, en søt kone som var like imøtekommende. Han hadde 5 hunder han hadde tatt inn fra gata, loppebefengte som få, men nydelige allikevel. Martin hadde mange og sterke meninger (som argentinere flest) men han hadde har en gjestfrihet og raushet som er rørende.
Foruten å være en magisk by, kan jeg også tenke at alle de jeg møter er uendelige variasjoner over meg selv. Det jeg oppfatter som definisjon og kontrollbehov hos andre, har jeg sterkt i meg jeg også (bare spør Hyndla) og denne projeksjonen er ikke like gøy å bli konfrontert med. Men også mennesker som er vennlige, gjestfrie og rause kjenner jeg meg selv igjen i, og jeg liker også meg selv best når denne tilstanden får blomstre. Det er den jeg er mest ute etter. Sammen med tilstedeværelse, avslappethet og humor. Men jeg må møte de andre også, det er det som gjør meg komplett som menneske; hver gang jeg irriterer meg over andres tafatthet, uorgansierte væremåte, syting, negative tankemønstre, konkurransebehov, ambiøsitet, eller lignende, er det mest sannsynlig meg selv jeg irriterer meg over. Det er slik jeg kan vokse. Og antakelig, vil jeg gjennom hele livet få møte noe nytt gjennom nye folk.
Det skal jeg også tenke over neste gang jeg himler med øynene over Hernan.
Tuesday, November 2, 2010
Paradise Lost. (når ting blir umagisk) Paradise Found
Jeg våkner kl 7 hver dag, som oftest fordi nabojenta setter anlegget sitt på full guffe og mener jeg også burde starte dagen med Shakiras Waka Waka, dancehallstyle med 350 db distorted bass. Det er ingen vinduer her, bygningene består av enkle pdfplater, takene av bølgeblikk. (resonnanskasser) Ikke at det trengs mer forsegjorte hus, på et sted hvor minimumstemperaturen ligger på 18 grader er det hus nok til å holde regnet ute. Mangel på isolasjon bringer naboen tettere, jeg hører absolutt alt: hvilket tv program de ser på, når de krangler, barnegråten, synginga, musikken, matlaginga, vaskinga av klær og de daglige oppfordringene til det gråtende barnet om å se til hælvete å holde kjeft, gjerne etterfulgt av lyden av et klaps.
Legg til hundeglam, kvitreglade fugler og konstant sirissang, og du har soundtracket til Utila.
Jeg klør overalt, spesielt rundt anklene. Med regnet kommer sandfluene og myggen, og særlig sandfluene vet å ta seg tilrette. Beina mine er nå helt dekt av små sår etter at jeg har gitt etter og klødd, først bare forsiktig med en negl , deretter sakte med alle fingre i en retning, deretter med neglene gravende furiøst over det hele, slik at huden blir skrellet av over de små forhøyningene av antikoagulant sandfluene har etterlatt seg.
For har du først begynt å klø, er det umulig å stoppe før blodet renner. Sårene blir flere og flere, og de stopper ikke å klø selv etter flere uker, selv om det ikke lenger er hud og klø på. Det føles som jeg klør veldig inne i meg også.
Jeg har inntrykk av at det er instekter overalt, maur i vasken, kakerlakker i søpla, vegglus rundt den enkle lyspæra som lyser opp soverommet, lus i senga, lopper i sofaen, sandfluer i stua, tarantellaer i gangen, jeg klør, renser, vasker, koster, skifter, smører, sprayer, dekker meg til, men dyrene er der fortsatt, marsjerer inn langs dørkarmen, smetter inn i hullet på myggnettingen, siger inn fra dørsprekkene, tar over, suger til seg matrester, en sukkerholdig flekk på gulvet, blodet vårt.
Jeg tenker på teaterstykket Bugs som handler om den illusjonsfattige kvinnen som har mistet barnet sitt, har en voldelig eksmann og lever livet ventende i et fattigslig motellkompleks for noe som kan ta henne vekk fra hennes eget liv og historie, døyve smerten og ensomheten. Hun møter en mann, han har ingen steder å være, hun tar ham inn, hun trenger noen i livet sitt, han virker snill, ser henne.
Han klager over at det er dyr overalt, de stikker og biter, han er overbevist om at han har fått implantert klekkestasjoner for flatlus under huden fra den gangen han var i hæren, alle insektene kommer fra kroppen hans. Og hun tror ham, kan kjenne det selv også, kløen og hvor fulltallige de er. Selv etter at de renser og stripper leiligheten for alt inventar og dekker til alt med alimiumsfolie, noe som han mener vil forstyrre informasjonsflyten fra flatlusene, (de er nemlig informanter som telepatisk sender beskjeder tilbake legene i hæren, de selsamme han er på flukt fra), er hun likeså overbevist om at de har et insektproblem.
Det eneste de etterhvert snakker om er insektene, de kutter kontakten med omverden, bruker dagene på å bekjempe imaginære flatlus og gjemme seg for farlige hærdoktorer som er ute etter dem. Men kvinnen sier; jeg vil heller kun snakke om insekter med noen, enn ikke snakke med noen i det hele tatt.
Det kommer omsider frem at han er et klassisk eksempel på en schizo-paranoid, selvfølgelig finnes det ingen dyr, ingen som er ute etter dem, der er kun en mann med et vrengt sinn og en ensom kvinne som trenger noen å leve for.
Teaterstykket ender ikke bra, men moralen er krystallklar; vi ønsker alle noen, noe å finne mening i, noen å dele med, noen som kan se oss uansett, noe vi kan oppleve som verdt å leve livet for. Det finnes ingen riktige måter å finne sammen på, bare uendelige variasjoner over den samme lengselen. De ender opp med å sette fyr på seg selv og det infesterte motellet, overbevist over at det finnes et bedre sted der de ikke trenger å måtte bekymre seg over flatlus, klar over sin egen utilstekkelighet og galskap, og at de ikke evner å leve i virkeligheten, den som andre synes å leve i. Men de finner en løsning, sammen.
Jeg er definitivt ikke alene, sandfluene holder meg med selskap, Hyndla likeså og ikke minst alle naboene. Selv om jeg ikke har pratet med dem, kjenner jeg alle vanene deres, og her jeg ligger i hengekøya på balkongen og tar inn alle lydene, synes det for meg at de alle gjør det samme som jeg; kun overlever.
Livet på Utila synes hardt. Dette er hva folk snakker om; pengene de ikke har. Bak palmene, korallene, turistene og den sløye reggaetonen som dundrer ut fra høytalerne, ligger lengselen blant lokalbefolkninga som en klam feberhand av uforløst energi; drømmen om å komme seg vekk, ha penger, ha et lettere liv, gjøre noe annet, være noe annet. Dra til USA.
Lupe i den lille butikken jeg handler frokosten min i, forteller om hvordan de med hjelp av turistpenger har kunnet starte en restaurant, finansiert bygging av et hus og sende barna på skole. Nå driver hun den lille butikken rett ved dykkesenteret. Mannens bror døde i september, han har derfor tatt til flaska og er deprimert, sørger, han orker ikke å jobbe i butikken, så hun må gjøre det selv. Fra 6 om morgenen til 10 om kvelden sitter hun der, for å kunne betale leie for det lille butikklokalet. De skal ingensteder, men for å overleve, må de jobbe. Det finnes ingen sykepenger som sørger for inntekt i vanskelige perioder, ingen coach eller psykolog som kan hjelpe med å døyve sorgen etter et tapt familiemedlem, kun billig rom, dårlig crack. Og familie som må forstå og brette opp ermene.
Jeg snakker med Sean, kanadieren som har slått seg ned på Utila og driver en restaurant, han er musiker, men spiller ikke. Det finnes ingen band her. Ikke engang skolemusikk, den eneste livemusikken jeg har hørt kom fra metodistkirken fra en enkel elgitar med en reiseamp. Hvorfor spiller du ikke lenger, spør jeg. Det er som jeg har lost my mojo, this place can to this to you, you know, forteller Sean.
Så han fyller, som så mange andre, opp mojoen sin med en god blanding av sprite, rom og marihuana, mens strømmen slår seg av og på til alle tider, internet er ustadig, kloakken renner langs veiene og rett ut i havet, ferskvannsresorvairene tømmes, søpla flyter, folk snakker om at de skal reise imorgen, men gjør det ikke.
Det største problemet med turistene er at når man endelig begynner å blir litt kjent, reiser dem igjen, filosoferer Lupe. Men det er jo det samme for de som reiser, innvender jeg. Når man først har blitt kjent med noen på de stedene man besøker, reiser man videre igjen. Møter nye folk i en jevn strøm, akkurat som du møter nye folk her i butikken din hver uke. Ja, det er egentlig sant, sier Lupe, det er ikke så stor forskjell, selv om jeg sitter her i butikken min, og du får se nye steder. For folk bare kommer og går. Jeg har lyst til å gå.
Jeg lurer på om det er noe galt med tankemåten min, alt ligger til rette for at jeg skal trives her, sjøen ligger der turkis, inviterende med verdens 2. største korallrevsystem, jeg kan dykke hver dag til en billig penge , spise og drikke for en 3 del av prisene hjemme, allikevel har jeg en kløe som jeg ikke blir kvitt.
Jeg har blitt syk og kjenner at jeg vil miste noe hvis jeg blir her for lenge. Økolivet og troen på forandring og tiltakslyst, gikk sammen den usorterte søpla den første dagen jeg var her. Alkohol og substanstbruk har samme effekten som meditasjon, men det fordrer kun motoriske ferdigheter; å løfte glasset eller jointen opp til munnen. Ingen er egentlig så interessert i meg, hva jeg har og si eller hvor jeg kommer fra, jeg skal jo dra snart allikevel. Og jeg er ikke så interessert i å høre om rushistorier og uforløste drømmer, selv om jeg elsker dag til dag filosofien.
Jeg kjenner ensomheten kommer snikende, og med den tvilen om hvor mye livet mitt er verdt. Jeg mister motstandskraften og håpet, det er det dette stedet gjør med meg. Jeg finner meg ikke tilrette. (men vil jeg det noengang noensted?) Det handler ikke om dem, eller Utila, men om meg, det vet jeg godt, men jeg kjenner at jeg har fått større og større krav til hvordan jeg kan leve, hva slags folk jeg kan omgi meg med, hva jeg trives i. Som kvinnen i teaterstykket lengter jeg like mye etter å fylle livet mitt med mening, bra mennesker, bra tanker, kjærlighet, god energi. Ha noen å snakke med. Men jeg er ikke villig til å tilpasse meg hva som helst lenger.
Og jeg blir redd for at min egen tilhang til selvdestruktivitet og prokrastinasjon kan blomstre uhemma, det er ingen som ser etter hvor mange alkoholenheter som blir konsumert, når man står opp om morgenen eller hvorvidt man velger å ligge i hengekøya hele dagen.
Jeg gjenkjenner at alle her har alt som skal til, men allikevel oppfatter jeg en slags kollektiv resignasjon til tilværelsen, den som gjør at noen lever i konstant rus og bare snakker om å få det bedre. Og så går dagene- noen andre må fikse søpla, det er det politiske systemet som har skylda, hva annet kan man forvente av en bananrepublikk, der gikk strømmen igjen gitt, da får vi bare sette oss og rulle en joint, da, ja jeg tenkte jeg skulle komme meg av gårde i slutten av denne måneden.
Jeg ser at noen jobber hardt - de som driver Igunastation f.eks. Som det eneste organiserte miljøtiltaket (unnatt diveshopenes årlige strandopprydning) på Utila, gjør de en kjempejobb med å passe på at Utilas unike besetning av reptiler overlever, gjennom opplæring av miljøhensyn og bevaring i skolene og gjennom juridisk å begrense omfanget av uregulert bygning og sanering av innlandssumpene som er livsviktige for alle de ca 20 artene som er spesielle for Utila.
De har dratt igang en plastresirkuleringsstasjon- som ennå ingen bruker, det er for langt unna Sandy Beach Town, og det er ingen organsiert henting for dem som er "flinke" . Ingen kan gjøre noe med den tonnevise av søpla som blir dumpet av cruiseskipene og fabrikkene på fastlandet, og som skyller opp på strendene på den lille øya og dekker kystripa med gamle bleier, bind, brusflasker og annen fargerik plast slik at man må svømme seg igjennom et tilnærma rudimentert lag av pvc før man kan nyte havet.
Men det kan du vel gjøre- få resirkulasjonsstasjonen opp og gå, tenker jeg.
Jeg forhører meg hvorfor den ikke blir brukt, problemet er delvis at myndighetene ønsker å tjene penger på virksomheten og anser plastresirkulering som en hvilken som helst annen business. Derfor kommer skatter og pålegg i tillegg til organisering av henting, drift av anlegg og bortkjøring, og hvem gidder vel da å betale i dyre dommer for å sortere flaskene sine når det bare er å slenge dem sammen med resten av søpla som blir brent (eller tømt på havet) gratis?
Jeg ser at det er mulig å gjøre akkurat det man har mest lyst til, men det fordrer innsatsvilje og egen navigasjon i et tilnærma totalt anarki, basert på kommersielle hensyn først og fremst. Så man må være businessmann/kvinne før miljøverner, som dessverre de fleste andre steder også.
Men som jeg skjønte, man kan ikke ta seg fullstendig tilrette heller. (Noen andre skal ha muligheten til å tjene penger på det du gjør!)
Det er en norsk mann på øya som har rigga seg til med et 3 millioners hus i strandkanten. Det kom etterhvert frem at han nettopp hadde blitt ferska i unndragelse; iløpet av de 5 årene han hadde bodd der, hadde han fiksa på strømåleren slik at han bare hadde registrert halvparten av strømforbruket sitt, som bl.a gikk til et lydtett flytekammer med helsefremmede saltvannsoppløsning på 37 grader . En dag hadde de stått utenfor døra hans med machetene sine. De var ikke blide.
Han har nå fått seg egen sikkerhetsvakt og et sinnrikt brosystem (utenfor huset med vollgrav) med alarm, i tilfelle han får ubudne gjester.
Jeg vil lage mitt eget kompostsystem, men driter i det. Jeg skal ikke være her så lenge at det er verdt jobben.
Jeg går på fest istedet, jeg danser uhemma hele natta, jeg drikker øl hver dag, (jeg røyker ikke marihuana for det tåler jeg ikke så godt) og prøver å glede meg over det som er fint, samholdet, hyggelige og inkluderende folk som tar oss med på fotballkamp, (som er den mest sinnsyke jeg har vært på, fotballanarki, hoohoi) som sitter barnevakt for Hyndla, ber oss med ut og spise, lærer oss og dykke, låner oss filmer, inviterer på kino, låner vekk syklene sine, bøkene sine, lærer oss og danse punta og forteller om seg selv.
Når jeg dro derfra var det deilig, men nå har jeg litt lyst til å reise tilbake igjen. Sandfluebittene har grodd, jeg bare hater byen.
Hat /elsk forhold tror jeg de kaller det. Det forholdet som det sies er det mest vanskelige og befri seg ifra.
New York, New York, forløst magi!
Her er filmen vår fra New York:
http://vimeo.com/15795320
Endelig, byen som jeg har visst så mye om, men aldri vært i. Hvordan føles egentlig Manhattan? Hvordan ligger alt i forhold til hverandre, alle bydelene, Bronx, Harlem, Brooklyn, Soho, Chelsea, Greenwich Village, Queens, Chinatown? Hvordan lukter det der, hvordan ser den famøse skylinen ut, hvordan er det å gå på Brooklyn Bridge, hvordan ser egentlig Empire State Building ut sett fra undersida, hvordan er det å stå midt i Times Square, hvilket tempo er byen i, hvordan er folka, hvordan vil JEG summere byen som jeg har sett uttalige filmer og serier fra, lest bøker om, blitt fortalt om og drømt om i alle år?
Jeg kan nevne i fleng; Cigarettes and Coffee, 3rd Watch, Manhattan, Mean Streets, Taxi Driver, CSi New York, Leon, Sex og Singeliv, King Kong, New York Trilogy, The Enchantment of Lily Dahl, A Bronx Tale, Coming to America, Fame. Osv. osv.
Spent som bare det!
I LIKE!
Det er mye mindre på Manhattan enn jeg har trodd, skyskraperne er ikke såå høye, og halvøya fremstår som mer rustikt og solrikt enn f.eks Boston Downtown. Det lukter ok, og luftkvaliteten er ikke så værst. Det er relativt lett å komme seg rundt, gatene på Manhattan er logiske, (og lange) det er mye og finne på for både store og små, og det trenger ikke å være så dyrt å være der.
Med subwayen og et bra kart, kommer man seg rundt relativt greit, men vær obs, noen linjer slutter plutselig å gå uten noen nærmere forklaring, (særlig grønn linje virket det som) og alternativ transport med buss er ikke garantert. Vi kjøpte et ukespass til $ 27.
Vi hoppa av på Times Square, og ble flabbergasted! Det gjorde ettertrykkelig inntrykk på oss begge, selv om vi ikke fikk tatt noe bilde av oss. Vi forsvant inn på Toys´r Us og gikk på kino. Billigbilletter til dagens show og teaterstykker kan lett fåes kjøpt med rabatt både på gata og små kiosker. Jeg hadde veldig lyst å se Tonights Comedy Show med David Chapelle som gikk da, men med Hyndla i veska med manglende humor den dagen, gikk ikke det. Men Times Square er definitivt plassen for drømmer!
(rik, vakker og berømt film/tv,/teater/musical talent)
Istedet for å ta taxiferge ut til Statue of Liberty, kan man ta Staten Islandferga som er gratis. Man får ikke besøkt restauranten i krona etter å ha stått 4 timer i kø, men man får et passe inntrykk av statuen og skyline. Fint å ta ferga sammen med alle pendlerne, særlig ved soloppgang og solnedgang.
En rusletur i Chelsea gir deg et passe inntrykk av hva som skjer på kunst og designfronten, bydelen er spekket med små gallerier og designshops. Det er også "gayfriendly" som det så PK heter, og er du tibøyelig, skorter det ikke på neonlysende regnbueflagg og åpenlys stripteaseinvitasjoner, og overvekt av Village People kloninger i lakk og lær.
Chinatown krymper, men dim sum og nuddelsuppe selges fortsatt fra gateplan, og er billig ($5) og nydelig. Er du glad i artifakter i plast som du ikke trodde kunne eksistere, er Chinatown også stedet å svi av enkelte dollars i $1 dollar shops med plastdingser herfra til...tja, Kina.
Harlem er ikke så farlig som det var, (Die Hard 2) og New York fremstår som en trygg by. Imotsetning til andre steder vi har vært, fikk jeg ingen klare advarsler om hvor det ikke er så lurt å bevege seg etter mørkets frembrudd, og en tur til Harlem og Bronx ga oss inntrykk av hvordan de svarte bydelene med highrises og projects ser ut, hvor vi kunne skrangle ut i friluft med subwayen, se fet grafitti og prøve parykker gratis.
En Yellow Taxitur fra Brooklyn (Beauford Styvesant) gjennom Manhattan over Manhattan Bridge til Central Park koster ca $30. Da kjører du gjennom alle bydelene på Søndre Manhattan og får sett skiftet i gentrifisering, arkitektur og byorganisering.
Det finnes mange gratisressurser og oppslag om kunstliv og spesielle tilbud på http://newyork.craigslist.org/ og http://www.couchsurfing.org
Folk er hyggelige og imøtekommende, jeg slo av en prat både her og der, i parken, på undergrunnen, i vaskeriet og med taxisjåførene. Alle vil snakke mest om seg selv, og det er hyggelig, det, for det er mye fine og rare folk i New York!
Jeg fant rom via Agnes (som kjente ei norsk kunster som het Sol som kjente en kunster som het Garon som kjente ei som heter Shiwa som hadde et rom til leie til oss for $ 55 dagen som er helt normal pris for privat leie.)
Det er vanskelig å få couchsurfingverter, men vi fikk bo en natt hos indiske Deepak og kona i Chelsea.
Kjenner du ingen som via via kan ordne et sted og bo,
ligger hosteller på ca $80 dagen og oppover. http://www.airbnb.com/ er en fin ressurs for å finne privat/ billig innkvartering.
Men å bo der som så mange drømmer om? Tja, jeg er ikke helt eslet for bylivet jeg altså. Fint å være på besøk, og jeg drar gjerne tilbake, men jeg nærer ingen kunstner- og bo i New York drøm, dessuten har alle kunstnerne dratt til Berlin, sies det;)
Subscribe to:
Posts (Atom)