Jeg våkner kl 7 hver dag, som oftest fordi nabojenta setter anlegget sitt på full guffe og mener jeg også burde starte dagen med Shakiras Waka Waka, dancehallstyle med 350 db distorted bass. Det er ingen vinduer her, bygningene består av enkle pdfplater, takene av bølgeblikk. (resonnanskasser) Ikke at det trengs mer forsegjorte hus, på et sted hvor minimumstemperaturen ligger på 18 grader er det hus nok til å holde regnet ute. Mangel på isolasjon bringer naboen tettere, jeg hører absolutt alt: hvilket tv program de ser på, når de krangler, barnegråten, synginga, musikken, matlaginga, vaskinga av klær og de daglige oppfordringene til det gråtende barnet om å se til hælvete å holde kjeft, gjerne etterfulgt av lyden av et klaps.
Legg til hundeglam, kvitreglade fugler og konstant sirissang, og du har soundtracket til Utila.
Jeg klør overalt, spesielt rundt anklene. Med regnet kommer sandfluene og myggen, og særlig sandfluene vet å ta seg tilrette. Beina mine er nå helt dekt av små sår etter at jeg har gitt etter og klødd, først bare forsiktig med en negl , deretter sakte med alle fingre i en retning, deretter med neglene gravende furiøst over det hele, slik at huden blir skrellet av over de små forhøyningene av antikoagulant sandfluene har etterlatt seg.
For har du først begynt å klø, er det umulig å stoppe før blodet renner. Sårene blir flere og flere, og de stopper ikke å klø selv etter flere uker, selv om det ikke lenger er hud og klø på. Det føles som jeg klør veldig inne i meg også.
Jeg har inntrykk av at det er instekter overalt, maur i vasken, kakerlakker i søpla, vegglus rundt den enkle lyspæra som lyser opp soverommet, lus i senga, lopper i sofaen, sandfluer i stua, tarantellaer i gangen, jeg klør, renser, vasker, koster, skifter, smører, sprayer, dekker meg til, men dyrene er der fortsatt, marsjerer inn langs dørkarmen, smetter inn i hullet på myggnettingen, siger inn fra dørsprekkene, tar over, suger til seg matrester, en sukkerholdig flekk på gulvet, blodet vårt.
Jeg tenker på teaterstykket Bugs som handler om den illusjonsfattige kvinnen som har mistet barnet sitt, har en voldelig eksmann og lever livet ventende i et fattigslig motellkompleks for noe som kan ta henne vekk fra hennes eget liv og historie, døyve smerten og ensomheten. Hun møter en mann, han har ingen steder å være, hun tar ham inn, hun trenger noen i livet sitt, han virker snill, ser henne.
Han klager over at det er dyr overalt, de stikker og biter, han er overbevist om at han har fått implantert klekkestasjoner for flatlus under huden fra den gangen han var i hæren, alle insektene kommer fra kroppen hans. Og hun tror ham, kan kjenne det selv også, kløen og hvor fulltallige de er. Selv etter at de renser og stripper leiligheten for alt inventar og dekker til alt med alimiumsfolie, noe som han mener vil forstyrre informasjonsflyten fra flatlusene, (de er nemlig informanter som telepatisk sender beskjeder tilbake legene i hæren, de selsamme han er på flukt fra), er hun likeså overbevist om at de har et insektproblem.
Det eneste de etterhvert snakker om er insektene, de kutter kontakten med omverden, bruker dagene på å bekjempe imaginære flatlus og gjemme seg for farlige hærdoktorer som er ute etter dem. Men kvinnen sier; jeg vil heller kun snakke om insekter med noen, enn ikke snakke med noen i det hele tatt.
Det kommer omsider frem at han er et klassisk eksempel på en schizo-paranoid, selvfølgelig finnes det ingen dyr, ingen som er ute etter dem, der er kun en mann med et vrengt sinn og en ensom kvinne som trenger noen å leve for.
Teaterstykket ender ikke bra, men moralen er krystallklar; vi ønsker alle noen, noe å finne mening i, noen å dele med, noen som kan se oss uansett, noe vi kan oppleve som verdt å leve livet for. Det finnes ingen riktige måter å finne sammen på, bare uendelige variasjoner over den samme lengselen. De ender opp med å sette fyr på seg selv og det infesterte motellet, overbevist over at det finnes et bedre sted der de ikke trenger å måtte bekymre seg over flatlus, klar over sin egen utilstekkelighet og galskap, og at de ikke evner å leve i virkeligheten, den som andre synes å leve i. Men de finner en løsning, sammen.
Jeg er definitivt ikke alene, sandfluene holder meg med selskap, Hyndla likeså og ikke minst alle naboene. Selv om jeg ikke har pratet med dem, kjenner jeg alle vanene deres, og her jeg ligger i hengekøya på balkongen og tar inn alle lydene, synes det for meg at de alle gjør det samme som jeg; kun overlever.
Livet på Utila synes hardt. Dette er hva folk snakker om; pengene de ikke har. Bak palmene, korallene, turistene og den sløye reggaetonen som dundrer ut fra høytalerne, ligger lengselen blant lokalbefolkninga som en klam feberhand av uforløst energi; drømmen om å komme seg vekk, ha penger, ha et lettere liv, gjøre noe annet, være noe annet. Dra til USA.
Lupe i den lille butikken jeg handler frokosten min i, forteller om hvordan de med hjelp av turistpenger har kunnet starte en restaurant, finansiert bygging av et hus og sende barna på skole. Nå driver hun den lille butikken rett ved dykkesenteret. Mannens bror døde i september, han har derfor tatt til flaska og er deprimert, sørger, han orker ikke å jobbe i butikken, så hun må gjøre det selv. Fra 6 om morgenen til 10 om kvelden sitter hun der, for å kunne betale leie for det lille butikklokalet. De skal ingensteder, men for å overleve, må de jobbe. Det finnes ingen sykepenger som sørger for inntekt i vanskelige perioder, ingen coach eller psykolog som kan hjelpe med å døyve sorgen etter et tapt familiemedlem, kun billig rom, dårlig crack. Og familie som må forstå og brette opp ermene.
Jeg snakker med Sean, kanadieren som har slått seg ned på Utila og driver en restaurant, han er musiker, men spiller ikke. Det finnes ingen band her. Ikke engang skolemusikk, den eneste livemusikken jeg har hørt kom fra metodistkirken fra en enkel elgitar med en reiseamp. Hvorfor spiller du ikke lenger, spør jeg. Det er som jeg har lost my mojo, this place can to this to you, you know, forteller Sean.
Så han fyller, som så mange andre, opp mojoen sin med en god blanding av sprite, rom og marihuana, mens strømmen slår seg av og på til alle tider, internet er ustadig, kloakken renner langs veiene og rett ut i havet, ferskvannsresorvairene tømmes, søpla flyter, folk snakker om at de skal reise imorgen, men gjør det ikke.
Det største problemet med turistene er at når man endelig begynner å blir litt kjent, reiser dem igjen, filosoferer Lupe. Men det er jo det samme for de som reiser, innvender jeg. Når man først har blitt kjent med noen på de stedene man besøker, reiser man videre igjen. Møter nye folk i en jevn strøm, akkurat som du møter nye folk her i butikken din hver uke. Ja, det er egentlig sant, sier Lupe, det er ikke så stor forskjell, selv om jeg sitter her i butikken min, og du får se nye steder. For folk bare kommer og går. Jeg har lyst til å gå.
Jeg lurer på om det er noe galt med tankemåten min, alt ligger til rette for at jeg skal trives her, sjøen ligger der turkis, inviterende med verdens 2. største korallrevsystem, jeg kan dykke hver dag til en billig penge , spise og drikke for en 3 del av prisene hjemme, allikevel har jeg en kløe som jeg ikke blir kvitt.
Jeg har blitt syk og kjenner at jeg vil miste noe hvis jeg blir her for lenge. Økolivet og troen på forandring og tiltakslyst, gikk sammen den usorterte søpla den første dagen jeg var her. Alkohol og substanstbruk har samme effekten som meditasjon, men det fordrer kun motoriske ferdigheter; å løfte glasset eller jointen opp til munnen. Ingen er egentlig så interessert i meg, hva jeg har og si eller hvor jeg kommer fra, jeg skal jo dra snart allikevel. Og jeg er ikke så interessert i å høre om rushistorier og uforløste drømmer, selv om jeg elsker dag til dag filosofien.
Jeg kjenner ensomheten kommer snikende, og med den tvilen om hvor mye livet mitt er verdt. Jeg mister motstandskraften og håpet, det er det dette stedet gjør med meg. Jeg finner meg ikke tilrette. (men vil jeg det noengang noensted?) Det handler ikke om dem, eller Utila, men om meg, det vet jeg godt, men jeg kjenner at jeg har fått større og større krav til hvordan jeg kan leve, hva slags folk jeg kan omgi meg med, hva jeg trives i. Som kvinnen i teaterstykket lengter jeg like mye etter å fylle livet mitt med mening, bra mennesker, bra tanker, kjærlighet, god energi. Ha noen å snakke med. Men jeg er ikke villig til å tilpasse meg hva som helst lenger.
Og jeg blir redd for at min egen tilhang til selvdestruktivitet og prokrastinasjon kan blomstre uhemma, det er ingen som ser etter hvor mange alkoholenheter som blir konsumert, når man står opp om morgenen eller hvorvidt man velger å ligge i hengekøya hele dagen.
Jeg gjenkjenner at alle her har alt som skal til, men allikevel oppfatter jeg en slags kollektiv resignasjon til tilværelsen, den som gjør at noen lever i konstant rus og bare snakker om å få det bedre. Og så går dagene- noen andre må fikse søpla, det er det politiske systemet som har skylda, hva annet kan man forvente av en bananrepublikk, der gikk strømmen igjen gitt, da får vi bare sette oss og rulle en joint, da, ja jeg tenkte jeg skulle komme meg av gårde i slutten av denne måneden.
Jeg ser at noen jobber hardt - de som driver Igunastation f.eks. Som det eneste organiserte miljøtiltaket (unnatt diveshopenes årlige strandopprydning) på Utila, gjør de en kjempejobb med å passe på at Utilas unike besetning av reptiler overlever, gjennom opplæring av miljøhensyn og bevaring i skolene og gjennom juridisk å begrense omfanget av uregulert bygning og sanering av innlandssumpene som er livsviktige for alle de ca 20 artene som er spesielle for Utila.
De har dratt igang en plastresirkuleringsstasjon- som ennå ingen bruker, det er for langt unna Sandy Beach Town, og det er ingen organsiert henting for dem som er "flinke" . Ingen kan gjøre noe med den tonnevise av søpla som blir dumpet av cruiseskipene og fabrikkene på fastlandet, og som skyller opp på strendene på den lille øya og dekker kystripa med gamle bleier, bind, brusflasker og annen fargerik plast slik at man må svømme seg igjennom et tilnærma rudimentert lag av pvc før man kan nyte havet.
Men det kan du vel gjøre- få resirkulasjonsstasjonen opp og gå, tenker jeg.
Jeg forhører meg hvorfor den ikke blir brukt, problemet er delvis at myndighetene ønsker å tjene penger på virksomheten og anser plastresirkulering som en hvilken som helst annen business. Derfor kommer skatter og pålegg i tillegg til organisering av henting, drift av anlegg og bortkjøring, og hvem gidder vel da å betale i dyre dommer for å sortere flaskene sine når det bare er å slenge dem sammen med resten av søpla som blir brent (eller tømt på havet) gratis?
Jeg ser at det er mulig å gjøre akkurat det man har mest lyst til, men det fordrer innsatsvilje og egen navigasjon i et tilnærma totalt anarki, basert på kommersielle hensyn først og fremst. Så man må være businessmann/kvinne før miljøverner, som dessverre de fleste andre steder også.
Men som jeg skjønte, man kan ikke ta seg fullstendig tilrette heller. (Noen andre skal ha muligheten til å tjene penger på det du gjør!)
Det er en norsk mann på øya som har rigga seg til med et 3 millioners hus i strandkanten. Det kom etterhvert frem at han nettopp hadde blitt ferska i unndragelse; iløpet av de 5 årene han hadde bodd der, hadde han fiksa på strømåleren slik at han bare hadde registrert halvparten av strømforbruket sitt, som bl.a gikk til et lydtett flytekammer med helsefremmede saltvannsoppløsning på 37 grader . En dag hadde de stått utenfor døra hans med machetene sine. De var ikke blide.
Han har nå fått seg egen sikkerhetsvakt og et sinnrikt brosystem (utenfor huset med vollgrav) med alarm, i tilfelle han får ubudne gjester.
Jeg vil lage mitt eget kompostsystem, men driter i det. Jeg skal ikke være her så lenge at det er verdt jobben.
Jeg går på fest istedet, jeg danser uhemma hele natta, jeg drikker øl hver dag, (jeg røyker ikke marihuana for det tåler jeg ikke så godt) og prøver å glede meg over det som er fint, samholdet, hyggelige og inkluderende folk som tar oss med på fotballkamp, (som er den mest sinnsyke jeg har vært på, fotballanarki, hoohoi) som sitter barnevakt for Hyndla, ber oss med ut og spise, lærer oss og dykke, låner oss filmer, inviterer på kino, låner vekk syklene sine, bøkene sine, lærer oss og danse punta og forteller om seg selv.
Når jeg dro derfra var det deilig, men nå har jeg litt lyst til å reise tilbake igjen. Sandfluebittene har grodd, jeg bare hater byen.
Hat /elsk forhold tror jeg de kaller det. Det forholdet som det sies er det mest vanskelige og befri seg ifra.
No comments:
Post a Comment