The Dream Society

Jeg bor i en by med 9 millioner mennesker. Alle med sin historie, hver og en tenkende som jeg, tittende ut av to hull i hodet. Hvis jeg tenker hardt på det blir jeg svimmel, 6,87 milliarder mennesker totalt (takk Ann- Rita), - like som meg, lik evne til å leve livet sitt på jorda her og nå som det jeg har. For hvis jeg skreller vekk alt; kjønn, alder, hudfarge, bakgrunn, så koker det ned til en eksistensberettigelse. Det syns jeg trøstende og tenke på. Det gir meg en enorm følelse av felleskap. Så kan jeg etterhvert legge til kjønn, alder, hudfarge, bakgrunn. Så livssyn, tro, overbevisning, politiske preferanser, tanker, opplevelser, følelser og motivasjoner osv. osv., og tanken om et unikt menneskelig felleskap bestående av eksistensberettigelse blir forstyrret av min egen læring og behov for båssetting. Det er ikke like trøstende, jeg mister raskt oversikten og lar meg henlede inn i irrgangene av menneskelig sameksistens som er så utrolig komplisert og uoversiktlig.
Jeg blir påvirka av synet av familien på 5 med barn som bor på gata utenfor huset mitt, av og høre om argentinsk lokalpolitikk, lese om norske kjendiser i Norge, tenke på mine egne opplevelser.
Jeg mister fullstendig oversikten. Ja eller nei til abort, ja eller nei til moské, ja eller nei til tiggelov, ja eller nei til datalagringsarkiv, ja eller nei til trekant sex på statskanalen, ja eller nei til jul?
Samfunnet jeg lever i,  fremstår plutselig i svart/hvitt hvor jeg må velge, tommel opp eller ned, uten å kunne forbeholde meg. Si, jeg vet ikke, jeg har ikke peiling, jeg vet ikke hva som vil være konsekvensen om 10 år. Jeg vet egentlig ingenting, jeg kan bare tro. Det kan vi alle. Ingen har fullstendig oversikt eller mulighet til se konsekvensen av alles handlinger til enhver tid. Det er kaos. Å til enhver tid ta hensyn til 6,87 mrd mennesker, nej, det er sgu for meget! Derfor fortsetter vi vår daglige dont som om ingenting av det vi gjør har konsekvenser, meg selv inkludert.


Eckhart Tolle, Don Miguel Ruiz, Paulo Coelho. Kjenner du til navnene?
Blant all ying &yang, urtete og salmesang  (for å låne Ingvar Ambjørnsens skeive karakteristikk av New Age bevegelsen) har de 3 forfatterne lykkes best i å koke ihop en kraftfull cocktail av gammel indiansk visdom, vedisk meditativ tradisjon og antikk buddhistisk filosofi i vestlig innpakning, som de skriver side opp og side ned om i bøker som selger som hakka møkk. De skoggerler hele veien til banken, idet markedet for selvhjelpslitteratur har eksplodert de siste 10 årene - New Age er ikke lenger forbeholdt "alternative" med en tilhang til pachulirøkelse og batikk.

Jeg har tenkt litt. Og jeg påstår at det er selvmotsigende og tjene så sjukt mye penger på noe som burde være gratis- visdom og innsikt i menneskepsyken og hjernens plastisitet, særlig når hovedbudskapet stortsett er at  det som betyr noe er ikke hvor rik DU er materielt, men hvor rikt DITT indre liv er.

Men sånn fungerer verden, her, nå, (for å sitere Tolle) 2010. Det har oppstått et skifte i den vestlige verden, fokuset fra en kollektiv tilnærming til tilværelsen i et industrielt samfunn, har endret seg til et der personlige erfaringer som individ gjennom informasjonsflyt, er fremtredende.

I følge den danske sosialøkonomen Rolf Jensen, vil et nytt skifte- fra informasjon til imaginasjon være det som preger samfunnsøkonomien fremover, i det han kaller The Dream Society. Rolf Jensen påstår at folks forbruksvaner ikke lenger vil sirkle rundt tilhørlighet (f.eks ved å velge et kjent merke, det samme som naboen) men individualitet, historiefortelling og imaginasjon.
Derfor vil man fremover møte flere og flere små produksjonsenheter som brander seg selv som unik med en spesiell historie, det være seg produksjonsgang eller tradisjon. Selvfølgelig finnes det allerede, tenk fairtrade, men Jensen skisserer et økonomisk samfunn hvor de store kooperativene legges ned i det forbrukeren anser masseproduksjon som uforenelig med individualitet, og er kun på utkikk etter "det spesielle" som har en historie som berører personlig. I boka The Dream Society:How the Coming Shift from Information to Imagination Will Transform Your Business  fokuserer Jensen mest på hvordan man som entrepenør og grunder best kan møte den nye formen for etterspørsel, men han kommer også innpå behovet for å omstrukturere informasjonsflyten og undervisning for å imøtekomme drømmesamfunnet han skisserer.

Behovet for spisskompetanse og ekspertise vil øke, og kreativ kunnskap vil i større grad behandles som en vare på lik linje som sokker og sko, mener Jensen, uvurderlig for å møte behovet om individuell tilpasning. Han påpeker b.la at den sosialdemokratiske likhetskolen vil være kontraproduktiv i det det er poengløst at alle lærer det samme, uansett interesser og bakgrunn, og ser for seg en større grad av spesialisering utifra en emosjonell tilnærming av læring. Produksjon vil foregå mer lokalt, og det vil være større behov for kunnskap rundt tradisjonsrike produksjonsprosesser.

Folk vil sannsynligvis ikke ha mindre av ting enn de har nå, men kjøp og forbruk vil være motivert av emosjoner og selgers evne til å formidle historiefortelling, myter og legender rundt produktet. Ikke helt ulikt hvordan Tolle, Ruiz og Coelho skriver samtidsguider for menneskesinnet. Jeg tenker at det kanskje er vikig å bli enige om hvilke historier man skal fortelle, (og håper på dem der likeverd, respekt og kjærlighet til  seg selv, andre mennesker, dyr og naturen blir poppis) men innser at det blir å drømme videre.

Jeg har tenkt endel på økolandsbyen  i Hurdal og det prosjektet som de bygger der. På mange måter er det som tatt ut av Rolf Jensens predikasjoner, et samfunn bestående av nærhet til produksjon av livsmidler, basert på en emosjonell tilnærming til naturen, miljøet og menneskene, med hyppig bruk av imaginære og mytiske fortellerteknikker for å trekke folk til seg i visjonsamfunnet. 
Men det har vært et problem som har gått igjen hele tida i økolandsbyen; i organisering, avvikling og liv, har individet dessverre stått i veien for kollektivets beste.  Det har vist seg gjennom brakke jorder, rotete/overfylte fellesarealer og ubrukte ressurser.  Folk har blitt slitne, det har vært mye konflikter, mye gjennomstrømming og fraflytting fra prosjektet (Men herregud, VELDIG mye bra også, jeg heier på det av hele mitt hjerte)

Så hvordan får man til et drømmesamfunn fylt av individualister (som suller rundt i konstant nåtid eller tilstedeværelse som det så fint heter, etter å ha lest sin Tolle)  som skal oppfylle først og fremst sitt eget behov for emosjonelt hensyn, tatt til etteretning, enhvers fortolkninger av myter, historie og tradisjon, samtidig som det skal tilrettelegges for samhandling slik at alle får det de vil ha?

Da jeg var på besøk hos birøkter Martin ute på den argentinske landsbygda viste han meg rundt på farmen sin. Det er vår her nå, og bladene har begynt å sprette ut. Jeg la merke til en veldig grønn busk med knallgule blomster som sto rett utenfor driftsbygningen.
-Den har jeg hentet fra New Zealand, kunne han fortelle meg stolt.
-Jeg smuglet med meg frø og plantet dem utenfor her. Den er artspesifikk for New Zealand, og vokser ingen andre steder i verden.
-Men biene elsker dem, så jeg har satt meg fore å få spredd dem her, og de sprer seg raskt, fra i fjor til i år har det vokst frem 15 busker utifra en. Det gjør biene mine glade!
Jeg ble helt sjokkert. Å innføre nye planter og dyr i et allerede tungt belasta fininnstilt økosystem, har sjelden vært noe særlig god idé, og selv om jeg forsto Martins motivasjon godt, biene hans ville produsere mer og han ville tjene mer penger, etterlyste jeg et streif av personlig ansvar.
-Vet du hva sa jeg. Jeg tenker at denne planten kan få omtrent samme historie som løvetannen har?
På 1600 tallet ble den introdusert i floraen som medisinsk urt i Nord- Europa og som bieblomst i Amerika, og den har utrolig mange bruksområder, både som mat og medisinsk urt. Men i dag bruker de aller fleste all sin tid på å bekjempe det de kaller ugress, med tonnevis av kjemikalier som pøses ut 
i hager i hele den vestlige verden.
- Hm, sa Martin og klødde seg på haka.
-Gjort er gjort og spist er spist, sa Martin, jeg er ikke den eneste som har plantet et ulovlig frø, vil jeg tro.

Med frihet følger ansvar som det så fint heter. Men hvem skal være de ansvarlige? Alle de andre?

http://www.amazon.com/Dream-Society-Information-Imagination-Transform/dp/0071379681/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1289566644&sr=1-1

http://en.wikipedia.org/wiki/Permaculture

http://www.hurdalecovillage.no/