Hverdagsdrama i Avenida Cordoba

En dag her for en uke siden måtte vi ta en taxi til skolen som ligger ca 20 minutter kjøretur fra der vi bor.
Vanligvis tar vi bussen som koster ca 4 kroner for oss begge, men taxi er ikke spesielt dyrt det heller, ca 30 kr koster turen til skolen.
Denne morgenen satt vi på med en ganske gammel mann, ca 75, som kjørte helt sjukt, (for å dra ut tida og avstand) og jeg tenkte at idag må vi passe litt på. Ofte “hører” ikke taxisjåførene her i Buenos Aires  gatenummeret f.eks, og kjører 10 kvartaler feil (uff da) ellers så kjører de tydelige omveier. Triksene er visst like mange som det er taxisjåfører her, ca 1 pr 4 innbygger, og det går selvfølgelig med endel tid til å diskutere avslag for feilkjøring og kjøreruter, som jeg vanligvis tar lett på. Jeg har god tid, jeg, og spesielt dyrt er det heller ikke å kjøre en liten omvei.

Denne dagen kom jeg utfor det gamle trikset; late som man ikke har mottatt pengene allikevel etter at man har gitt veksel (eller varianten jeg har opplevd mest som kasseoperatør; jeg har allerede gitt deg penger, jeg, -derfor legger jeg alltid pengene på toppen av kassa når jeg finner frem veksel)

Taxisjåføren var en skikkelig bra skuespiller, men jeg var bombesikker på at jeg allerede hadde gitt ham pengene, både fordi jeg visste akkurat hvor mye jeg hadde i lommeboka, det var en 100 pesos seddel, og fordi jeg og Hyndla fulgte med. Og dessuten, hvis jeg ikke hadde gitt penger, hvordan skulle han kunne vite hva han skulle gi tilbake på?
Han hylte og skreik midt i gata, ga meg hele historien om antall barn og barnebarn som han hadde og forsørge, og hvorfor skulle en gammel mann på 75 lage en så stor scene hvis det ikke stemte, da tru? (Fordi du er argentiner og per se glad i drama? )
Han dytta meg rundt og kom veldig nær fjeset mitt, gitt. Folk stoppa opp og glante. (men ingen blanda seg) Det var ikke særlig kult, og jeg begynte å tvile litt, selv om jeg egentlig visste jeg hadde rett. Han hadde kjørt meg dit jeg ville, jeg hadde gitt ham penger, han hadde gitt meg veksel og transaksjonen var fullbyrdet. Men hvorfor skulle han lage så mye holloi da? Kan det være nødvendig å være så sint?

Jeg ble drittlei. Greit og prøve seg, men ikke dytt meg, ikke kall meg løgner eller ødelegg dagen min for å tyne ut noen ekstra penger fordi jeg er blåøyd og snakker et ukjent språk.
Og jomen klarte jeg og la all norsk konfliktskyhet fare, og jeg kjefta og skreik tilbake mens jeg vifta med fingeren uten intimitetsgrense; om han trodde jeg var født igår, at jeg ikke visste hvor mye penger jeg har, at jeg ikke har vært utsatt for det trikset før og at jeg fullstendig driter i familien hans og hvor gammel han er når han tror han skal kunne gjøre raske penger fordi jeg er utenlandsk? Pell deg til helvete vekk og innse at du har driti deg ut, det funker ikke denne gangen, ok?
Han lot oss gå, og jeg var litt stolt etter min første latinske gatedramakrangel med en taxisjåfør. Digg var det, egentlig.

Men jeg kan nok ikke betale taxiturene i fremtiden med 100 pesos igjen, hvis ikke jeg har tenkt å la drama med taxisjåfører bli en vane da.

Så jeg og Hyndla har lagt en plan for å unngå taxitriks:

Alltid sørge for at taxisjåføren gjentar adressen med nummer.
Ikke ha for store pengesedler for betaling.
Vite sånn nogenlunde hvor vi skal på forhånd ved og se på kartet.

Men egentlig foretrekker jeg å ta bussen, det koster det samme for alle, selv om vi ofte må stå, og den humper seg av gårde rundt hva som synes hele byen før vi er fremme der vi skal.  Men vi er i det minste like alle de andre som er igang med sin daglige dont, istedet for å bli prøvd lurt av sleipe taxisjåfører.

(Mafalda her over, er forresten argentiner, skapt av illustratøren Quino 1964-1073)

Bæsj i Buenos Aires!!!

Tross vakkert bokstavrim og bynavn, fortoner virkeligheten seg noe annerledes enn det den litterære kvaliteten i tittelen indikerer.
Det er ikke en kjeft som plukker opp skiten etter bikkjene sine her i metropolen som innebygges av ca 9 millioner, der jeg vil anta det finnes en bikkje per 5 innbygger.
Løsningen er at huseier/husattendant står opp i halv 8 tida og spyler fortauet utenfor sitt hus, slik at all driten samles opp og legger seg som et illeluktende lokk på avløpsrillene i rennesteinen. I en salig halvtime ca, kan man gå uforvarent langs fortauet og gjerne kikke i vinduene. O Glede! Om ettermidaggen er det en umulighet, da all energi og syn går med på å kanossagjenge seg mellom hundeskit, som i kilovis dekorerer fortauet.
Det lukter dritt overalt, og særlig nå på våren får duften lingre uhemma rundt solfylte plasser.
I enhver butikk, om det så er baker eller slakter, ligger lukta umiskjennelig i lufta, til minne om dem som ikke har lykkes i å trippe seg over, gjennom, forbi eller unna, det brune, grønne, svarte, grå, brungrønne, svartgråe, grågrønne, grønnsvarte -kompostert i forskjellige stadier, tarmavfallet fra en canis lupus.
Hvis du spør meg hvordan det ser ut her ellers i Buenos Aires, kan jeg ikke svare på tiltale, da jeg stortsett har hatt blikket festet stivt i bakken den tida jeg har vært her. Det jeg kan si, er at de har vært flinke med materialvalget når de har fliselagt trottoarene, her er både marmor, skifer og terakotta!
Idag så vi en perfekt kabel, nylagt og dampende, just forlatt av en fornøyd, logrende Newfoundland rumpe. Det så ut som en menneskebæsj. Jeg tenkte at det strengt tatt ikke vil være nødvendig å stresse så veldig neste gang jeg er nøden, og sliter med å rekke hjem for å gå på do inne i huset mitt. Det er ingen som vil se forskjell allikevel.
Jeg fantaserer om å bli bæsjeheltinne. Jeg vil henge opp kritiske lapper, skilt og memer i gata her hvor jeg bor i Hipolito Yrigoyen, for om ikke annet føle at jeg gjør mitt for å gjøre Buenos Aires til -nettopp Buenos Aires.

Vi har startet såvidt, Hyndla og jeg, med bæsjmonster som vi har lagt ut og tatt bilde av. Hyndla har nemlig utviklet et monster fra det som i utgangspunktet er en "spå", du vet den type origami med forskjellige farger utenpå, tall innefor og selvproduserte spådommer som man skal "spå" seg frem til. Med store røde øyne og hoggtenner, syns vi det passet godt til et antibæsjkampanje!

Jeg har også tenkt på et prosjekt som heter TangoCaca (caca er bæsj på spansk). I tangoen  blir det som regel sunget om det samme som i country og blues; forlatte menn, brustne hjerter og tapt kjærlighet. Jeg tenkte derfor at skilt med språkbobler som inneholder kjente tangosangfraser som; Ikke forlat meg! (no me dejas!) Jeg elsker deg for evig! (te amo siempre) Her ligger jeg alene! (ya estoy sola) ingen elsker deg som meg (nadie te amas como yo)
kan stikkes ned i bæsjen og minne om smerten over å bli forlatt. Slik kan vi på en humoristisk måte oppfordre eierene om å gjøre jobben sin.