Hverdagsdrama i Avenida Cordoba

En dag her for en uke siden måtte vi ta en taxi til skolen som ligger ca 20 minutter kjøretur fra der vi bor.
Vanligvis tar vi bussen som koster ca 4 kroner for oss begge, men taxi er ikke spesielt dyrt det heller, ca 30 kr koster turen til skolen.
Denne morgenen satt vi på med en ganske gammel mann, ca 75, som kjørte helt sjukt, (for å dra ut tida og avstand) og jeg tenkte at idag må vi passe litt på. Ofte “hører” ikke taxisjåførene her i Buenos Aires  gatenummeret f.eks, og kjører 10 kvartaler feil (uff da) ellers så kjører de tydelige omveier. Triksene er visst like mange som det er taxisjåfører her, ca 1 pr 4 innbygger, og det går selvfølgelig med endel tid til å diskutere avslag for feilkjøring og kjøreruter, som jeg vanligvis tar lett på. Jeg har god tid, jeg, og spesielt dyrt er det heller ikke å kjøre en liten omvei.

Denne dagen kom jeg utfor det gamle trikset; late som man ikke har mottatt pengene allikevel etter at man har gitt veksel (eller varianten jeg har opplevd mest som kasseoperatør; jeg har allerede gitt deg penger, jeg, -derfor legger jeg alltid pengene på toppen av kassa når jeg finner frem veksel)

Taxisjåføren var en skikkelig bra skuespiller, men jeg var bombesikker på at jeg allerede hadde gitt ham pengene, både fordi jeg visste akkurat hvor mye jeg hadde i lommeboka, det var en 100 pesos seddel, og fordi jeg og Hyndla fulgte med. Og dessuten, hvis jeg ikke hadde gitt penger, hvordan skulle han kunne vite hva han skulle gi tilbake på?
Han hylte og skreik midt i gata, ga meg hele historien om antall barn og barnebarn som han hadde og forsørge, og hvorfor skulle en gammel mann på 75 lage en så stor scene hvis det ikke stemte, da tru? (Fordi du er argentiner og per se glad i drama? )
Han dytta meg rundt og kom veldig nær fjeset mitt, gitt. Folk stoppa opp og glante. (men ingen blanda seg) Det var ikke særlig kult, og jeg begynte å tvile litt, selv om jeg egentlig visste jeg hadde rett. Han hadde kjørt meg dit jeg ville, jeg hadde gitt ham penger, han hadde gitt meg veksel og transaksjonen var fullbyrdet. Men hvorfor skulle han lage så mye holloi da? Kan det være nødvendig å være så sint?

Jeg ble drittlei. Greit og prøve seg, men ikke dytt meg, ikke kall meg løgner eller ødelegg dagen min for å tyne ut noen ekstra penger fordi jeg er blåøyd og snakker et ukjent språk.
Og jomen klarte jeg og la all norsk konfliktskyhet fare, og jeg kjefta og skreik tilbake mens jeg vifta med fingeren uten intimitetsgrense; om han trodde jeg var født igår, at jeg ikke visste hvor mye penger jeg har, at jeg ikke har vært utsatt for det trikset før og at jeg fullstendig driter i familien hans og hvor gammel han er når han tror han skal kunne gjøre raske penger fordi jeg er utenlandsk? Pell deg til helvete vekk og innse at du har driti deg ut, det funker ikke denne gangen, ok?
Han lot oss gå, og jeg var litt stolt etter min første latinske gatedramakrangel med en taxisjåfør. Digg var det, egentlig.

Men jeg kan nok ikke betale taxiturene i fremtiden med 100 pesos igjen, hvis ikke jeg har tenkt å la drama med taxisjåfører bli en vane da.

Så jeg og Hyndla har lagt en plan for å unngå taxitriks:

Alltid sørge for at taxisjåføren gjentar adressen med nummer.
Ikke ha for store pengesedler for betaling.
Vite sånn nogenlunde hvor vi skal på forhånd ved og se på kartet.

Men egentlig foretrekker jeg å ta bussen, det koster det samme for alle, selv om vi ofte må stå, og den humper seg av gårde rundt hva som synes hele byen før vi er fremme der vi skal.  Men vi er i det minste like alle de andre som er igang med sin daglige dont, istedet for å bli prøvd lurt av sleipe taxisjåfører.

(Mafalda her over, er forresten argentiner, skapt av illustratøren Quino 1964-1073)